Sexkjøpsloven forbyr kjøp av sex. Det strafferettslige ansvaret ligger hos kjøper. Dessverre får loven konsekvenser utover forbudet mot kjøp av sex, den skader også den loven er ment å ivareta, sexarbeideren. Problemene har ledet til at de borgerlige ungdomspartiene, med unntak av KrFU, benytter agurktiden til å atter en gang forsøke å oppheve loven. Flere partier har legalisering av sexkjøp programfestet, og naturlig nok får ungdomspartiene støtte fra disse.

Den såkalte «hallikparagrafen» trekkes frem som det mest problematiske. Bestemmelsen sier at man ikke kan leie ut lokaler for sexarbeid. Konsekvensen blir at sexarbeidere mister sitt hjemmet sitt hvis utleier finner ut av yrket deres.

Mer debattstoff?: «Billig, storveies, kult og kortreist»

Sexarbeidere kan ikke anmelde voldtekt eller ran – det vil være å gi beskjed til politiet om at de selger sex i sin bolig. Utleier blir da klar over at du selger sex i boligen, noe som oppfyller lovens krav: Utleier vet at sexsalg foregår. Anmelder du overgrep, ran eller lignende, blir du kastet ut av leiligheten din, når det du trenger er å bli ivaretatt. Dette er en åpenbart uholdbar situasjon for mennesker som ikke gjør noe galt.

Men situasjonen kan bedres uten å oppheve loven i sin helhet. Små endringer og nyanseringer av reglene vil kunne løse problemene. Ved å gi politiet lovtolkningsinstrukser, eller ved å presisere lovverket i tilfeller der personer selger sex fra sitt eget hjem kan man bedre situasjonen. Et slikt unntak vil gjøre at sexarbeidere slipper å leve i konstant frykt for å miste boligen sin.

Problemene stopper dessverre ikke der. Sexarbeidere har for eksempel ikke krav på yrkesskadeerstatning, og har et generelt svakt privatrettslig vern. Et eksempel er en lagmannsrettsdom fra 2009 der retten uttaler at sexarbeid strider mot vår samfunnsmoral, og dermed ikke gir yrkesskadeerstatning.

Ingen debatter engasjerer så mye som Trondheim Spektrum gjør i sommer: La oss gjøre noe vi kan være stolte av på Nidarø, igjen

Det er ingen god grunn til å begrense en sexarbeiders privatrettslige krav. De bør ha så gode arbeidsvilkår som mulig, ha jusen på sin side når de blir utnyttet og ikke minst en sikker boligsituasjon. Dette er fullt mulig å gi dem uten å fjerne forbudet mot sexkjøp. At sexsalg ikke er galt, men kjøp, må gjennomsyre lovverket.

For å forbedre situasjonen kreves også større satsing på sosialpolitiske tiltak rettet mot sexarbeidere som, ifølge en studie fra Universitetet i Bergen, har blitt satset mindre på etter sexkjøpsloven. Studien er fra 2011, men store endringer har ikke skjedd siden da.

Dette er nok de borgerlige partiene enige i. Selv om de har programfestet legalisering av sexkjøp, er begrunnelsen i stor grad at de mener et forbud er en dårlig måte å ivareta sexarbeiderne på. Ungdomspartiene derimot, argumenterer med liberale prinsipper. «Debatten er alt for mye preget av etikk og moral». sier leder i FpU. Når en person ser seg nødt til å selge seksuelle tjenester, og noen bestemmer seg for å godta tilbudet, er det vel heller mangel på etikk og moral som er problemet.

Som Tina Bru (H) selv erkjenner, viser en rapport fra 2014 at forbudet har redusert prostitusjonen i Norge. Evalueringer fra Sverige foretatt før lovendringen i 2007 viser at forbudet gjør landet mindre attraktivt for menneskehandlere. Forbudet fungerer. Det som ikke fungerer er håndhevingen og støtteapparatene rundt. Lite overraskende gir det en forverret situasjon for sexarbeiderne. Å bruke dårlig oppfølging som en unnskyldning for å fjerne et lovverk som ellers fungerer er uredelig.

En såpass utsatt gruppe som sexarbeidere fortjener et lettere liv. La de anmelde kjøpere som er overgripere eller raner, innfør flere sosialpolitiske tiltak og bedre arbeidsvilkårene deres. Heldigvis er det mulig uten å fjerne loven helt.

Adresseavisen mener: Vi må kunne stramme inn våpenloven uten totalforbud