«Vil det ingen ende ta», spør Adresseavisen i en artikkel 18. juli i år etter angrepet i Nice. Ennå vet vi ikke hva som drev den 31 år gamle trebarnsfaren til å drepe 84 mennesker, men den Islamske Staten (ISIS) har programmistisk tatt på seg ansvaret Vi kan derimot si noe mer generelt.

For det første, så er kunnskapen om hvorfor noen velger å gjennomføre slike aksjoner mangelfull. Det er, av naturlige årsaker, få selvmordsbombere å intervjue, og miljøene de tilhører er lukkede og vanskelig tilgjengelig for forskere og journalister. Man ender ofte opp med karakteristikker basert på personprofiler og analyser av de sosio-kulturelle forhold som antas å ha påvirket deres valg. Debatten preges også av en betydelig polarisering og produksjon av fiendebilder som vanskeliggjør gode analyser. Det er imidlertid ikke slik, slik noen synes å tro, at forestillingen om himmelsk herlighet alene er tilstrekkelig for at noen velger å ta sitt eget liv og i prosessen ta livet av så mange andre som mulig. Sammenhengene er ofte svært komplekse og verken religiøse skrifter eller sosio-økonomiske variabler alene kan gi forklaringen.

Les Nora Warholm Essahli, som var like ved da terroren skjedde i Nice, sitt innlegg: Det er nok nå.

Noe forskning er imidlertid gjort på selvmordsbombere. Israelske Anat Berko gjorde tidlig på 2000 tallet en doktorgradsstudie på palestinske selvmordsbombere. Hennes funn er publisert i boken «Paths to Paradise». Berko peker både på religiøse motiver og muligheten for status og mening som utslagsgivende for at noen velger å ofre livet sitt for en «sak». Hun peker videre på at det i prosessen konstrueres parallelle virkeligheter hvor de som utsettes for angrepet de-humaniseres gjennom sin tilhørighet til motparten. De gjøres kollektivt skyldige i undertrykkelsen av et folk eller en gruppe og derfor er legitime mål.

Robert Pape beskriver i «Dying to Win» tre former for årsakssammenhenger for selvmordsterrorisme: strategisk, sosial og individuell. Det strategiske henspiller på at selvmordsterrorisme er et nyttig våpen for en større sak; det være seg opprettelsen av en tamilsk stat eller det islamske kalifatet. Det sosiale henspiller på den opphøyde status og støtte selvmordsbomberen kan få i sin gruppe eller sosiale miljø. Den individuelle henspiller på at selvmordsterroristens opplevelse av mening og plikt er det sentrale.

Mer debattstoff: «Ja, vi slipper ut mye – for mye – men det sparer verden for utslipp som er 20 ganger større.»

Andre har igjen undersøkt om det er individual- eller sosialpsykologiske årsaker til at noen velger å gjennomføre slike aksjoner. I en artikkel i New York Times sier Daniel Benjamin, professor ved Darthmouth College at: «ISIS og jihad har blitt en form for trygt ly for noen ustabile personer som er på kanten av stupet og bestemmer seg for at de kan redde sine ødelagte liv ved å dø for en sak». I den samme artikkelen beskrives også flere hvordan organisasjoner som ISIS kan ha en inspirerende funksjon hvor enkeltindivider og grupper handler i deres navn selv om det ikke har vært noen grad av kontakt mellom dem. Disse kan beskrives som «opprørere på jakt etter en sak».

Selvmordsterrorisme som ikke er et resultat av sinnsforvirring kan i prinsippet begrunnes i to forskjellige, men ikke gjensidig utelukkende elementer; strategisk og eksistensiell. Den første henspiller på klassisk mål-middel logikk. I denne forståelsen blir selvmordsterrorisme et våpen for å nå politiske målsettinger; en tamilsk stat, et fritt Palestina eller gjenopprettelsen av kalifatet. Terroristen ønsker å spre frykt og skremme målgruppen, løselig definert som «Vesten», til å akseptere sine politiske målsettinger. Problemet med dette synet er at det i liten grad kan støttes empirisk. Det er svært få tilfeller hvor bruk av terrorvirkemidler har gitt det ønskede utfall.

«- Hjelp, noen har stjålet identiteten min på Facebook»

Det er derfor også mulig å forstå terrorismen som eksistensiell; kampen blir meningsskapende i seg selv. Det som gir mening på individnivå er at man er med på å planlegge og gjennomføre aksjoner; å angripe Paris eller Nice. Angrepets strategiske funksjon blir underordnet. Organisasjoner som ISIS og Al Qaida bidrar med et legitimerende sosialt og religiøst narrativ som f.eks: «Vesten undertrykker Islam og det er alle muslimers plikt å bidra i kampen.»Og så kommer man til himmelen da. Hvis man for øvrig er åpen for motivasjon og i samfunnets ytterkant kan dette være tilstrekkelig for å la seg rekruttere eller å gjøre noe på egen hånd. Et slikt syn støttes delvis av forskningen til Berko og mitt eget arbeid på Afghanistan.

Hva vet vi så om terroristen i Nice? Foreløpig ikke mye. Det er indikasjoner på kommunikasjon med noen som kunne skaffe han våpen. Han er blitt fremstilt som en nedstemt, kanskje deprimert trebarnsfar som ikke ble opplevd som spesielt religiøs. Han var sjelden i Moskeen og feiret ikke Ramadan. ISIS har tatt på seg skylden for ugjerningen, men foreløpig er lite kjent om sammenhengene. De sparsomme opplysningene gir likevel en indikasjon på at dette ikke dreier seg om en person som over lang tid var preget av dype religiøse anfektelser som motiverte ham til å drepe 84 mennesker og selv miste livet som sitt bidrag til prosessen med å gjenopprette kalifatet. Det virker overveiende mer sannsynlig at vi her snakker om en mann, som «på kanten av repet» finner støtte i ISIS-retorikk, og derfor gjennomfører en handling som ikke hadde annen funksjon enn å avslutte sitt eget liv i en kontekst som i all sin gru var meningsskapende.

Her ligger alt vårt debattstoff: adressa.no/meninger