Trond Giske, nestlederen i Ap og stortingsrepresentanten for Sør-Trøndelag, hadde fredag formiddag kun bladd i Jens Stoltenbergs selvbiografi «Min historie».

I boka beskriver Jens Stoltenberg at Trond Giske hadde et ønske om kontroll som av og til gikk for langt.

At han engasjerte seg i nominasjoner og personvalg, og at han prøvde å plassere sine støttespillere i ulike posisjoner.

EU-tap splittet Ap

I en kommentar til dette sier Giske at det ikke bare var lederstriden mellom Thorbjørn Jagland og Jens Stoltenberg på 2000-tallet som splittet Ap, men at partiet også var dypt splittet etter avstemningen om EU-medlemskap i 1994.

Flere nyheter fra boka til Stoltenberg: - Jagland mente Bjarne Håkon var illojal

OG: Podcast «OmAdressert»: Dårlig gjort av Stoltenberg

- Mange var bitter etter at de hadde tapt, og mange av oss som sto på nei-siden lå an til å bli skviset ut, sier han.

For Giske var det da viktigere enn noen gang å  bygge et bredt og inkluderende parti, hvor det også var rom for de med et nei til EU-standpunkt.

- Det var helt avgjørende skulle vi gjøre Ap stort igjen. Det handlet ikke om kontroll , men bredde og inkludering. Skulle partiet samles var det ingen løsning å skvise ut de med motsatt standpunkt.

Nestlederen mener denne strategien har bidratt til at oppslutningen om Ap er så stor som det er i dag.

Bitterhet over nederlaget

- Det er lett å forestille det motsatte. Når motstanden mot norsk medlemskap i EU nå er på rundt 70 prosent, hvordan ville oppslutningen om Ap vært hvis det hadde vært et rendyrka ja-parti. Da hadde ting sett annerledes ut.

- Når Jens Stoltenberg skriver at du av og til gikk for langt, hva tenker han på da?

- Det må du spørre han om. Jens synes vi gikk for langt i EU-kampen. Vi vant jo den. Skuffelsen over nederlaget satt dypt hos dem som ville ha Norge inn i EU. Dette var noe de hadde jobbet for i mange år.

Giske viser til stortingsvalget i 1997 og 2001.

- Såret etter EU-striden var da fortsatt så åpent at det preget partiorganisasjonen.

Både Thorbjørn Jagland og Jens Stoltenberg jobbet for å få Norge inn i EU.

Tettere enn de fleste

- Stoltenberg beskriver deg som et stort politisk talent og en valgkampmaskin, men også som sta og enerådig. Hva tenker du om det?

- Å være sta og egenrådig kan bety ulike ting. Det kan også bety at jeg har vilje til å kjempe for det jeg tror på, og ikke bare motta direktiver fra oven. Da kunne jobben være satt bort til Manpower. Jeg slåss hard for det jeg tror på.

Giske viser til at han er den eneste som har vært med i regjering i alle statsministerårene til Jens Stoltenberg.

- Det viser at vi har hatt et godt og tillitsfullt samarbeid, men han har nok også oppfattet meg som en hard negl.

Usminka bilde

Jens Stoltenger beskriver lederstriden internt i partiet mellom ham og daværende partileder Thorbjørn Jagland i 2001.

På spørsmål om hva Trond Giske mener var kjernen i problemet mellom Thorbjørn Jagland og Jens Stoltenberg, svarer han:

- Dette var et brutalt drama. Vi som satt tett på kjenner igjen situasjoner Jens beskriver i boka. Det var en trykka stemning i partiet.

Giske mener videre at Stoltenberg gir et åpent og usminka bilde av det som skjedde, sett fra hans side.

- Jens er åpen på at det ble en kamp om å fjerne Thorbjørn, og at alternativet hadde vært at Jens hadde trukket seg.

Thorbjørn har sikkert sin oppfatning om dette, påpeker Giske.

- Det var en åpen maktkamp i toppen av partiet, en kamp som holdt på å knekke partiet. Til slutt hadde vi en oppslutning helt nede på 14 prosent.

Samarbeid med begge

Giske forteller at han hadde et godt samarbeid med dem begge to.

- Det var synd at de ikke klarte å fungere sammen. Det er bare de to som kan gi et fullgodt svar på hvorfor.

Samtidig mener Trond Giske personkonflikten var svært skadelig for partiet.

- Lederstriden preger partiet fortsatt. Alle som var med den gangen vil unngå å komme i den situasjonen igjen. Det tar oppmerksomheten bort fra politikken, sier han.

Et åpent sår

På spørsmål om hvilken side Giske sto på i lederstriden, svarer han:

- Som Jens skriver jobbet jeg i 1992 for at han skulle ta over etter Gro Harlem Brundtland. Slik ble det ikke, og da jobbet jeg for at vi skulle få den ledelsen vi hadde til å fungere.

Han var redd en åpen kamp ville gi Ap et sår som vanskelig ville gro.

- Partiet gikk inn for delt lederskap. Jens begrunner hvorfor det ikke var mulig, det tar jeg til etterretning.

Giske ble aldri tvunget til å velge side:

- Nei, det kom aldri til en åpen konflikt på landsmøte. Thorbjørn trakk seg jo etter et illebefinnende.

Regjeringsskifte år 2000. Regjeringen Stoltenberg på Slottsplassen. Utenriksminister Thorbjørn Jagland med blomster på Slottsplassen etter statsråd. I bakgrunnen Kirke- og utdanningsminister Trond Giske. Foto: Jarl Fr. Erichsen / SCANPIX