Ikke katastrofenyheter, tenkte jeg, mens jeg forsøkte å memorere kveldens forløp.

Et skikkelig party. Stor stemning og dansing til langt på natt. Mye å rydde opp, riktignok. Tomflasker. Matrester. Halvtomme snusesker. Gjenglemte vesker. Chilinøtter på gulvet. Etterbyrde, ja. Men ikke noe «apokalypse».

Det er bare en eller annen kjedelig beskjed mannen har på hjerte nå. Knuste vinglass, kanskje. Rødvinsflekker på den nye skjorta hans. En av gjestenes biler stenger for naboens bil, slik at de ikke kommer seg ut på tur. Noen har blitt matforgiftet av rakfisken. Terrassedøren har stått åpen så det er iskaldt i hele huset. Ingenting av dette.

For der står han plutselig i døråpningen med en høyhælt sko i hånden. Min, med andre ord. Den som utgjør halvparten av mine nyinnkjøpte, veldig fine, men ikke spesielt billige, pumps. De som for bare noen timer siden var gjenstand for beundring og prøving etter tur og orden fra festens kvinnelige deltagere. Dyp blå. I semsket skinn. De jeg sparket av meg under dansinga fordi nye, høyhælte sko ikke er spesielt behagelige å danse i. Sokkelesten er langt bedre.

De lå igjen på stuegulvet da jeg gikk og la meg. Og jeg var altså ikke den første som stod opp i dag. Ikke mannen heller, selv om han nå står der i soveromsdøråpningen med en halvt oppspist og helt ødelagt damesko.

«Theoooooooo!!!!!»

Foto: privat