Én uke er gått siden hun arrangerte begravelse for sin 21 år gamle sønn i Bergen. Andreas slet med angst og depresjon siden tidlig i tenårene og døyvet de vonde følelsene med ulovlige rusmidler. Først hasjrøyking, så tabletter av ulik sort, skriver Bergens Tidende.

Andreas Kaald døde noen uker før han ville fylt 22 år. Foto: Privat

I fjor sommer var han fire måneder på rusbehandling. Men da behandlingen var over, og han skulle ta fatt på et rusfritt hverdagsliv, raknet det fort. De siste månedene bodde Andreas hjemme på gutterommet. Det var her mamma fant ham en morgen, sittende i sengen med det halvtomme pilleglasset på nattbordet.

I dødsannonsen valgte Kaald å være brutalt ærlig. Døde av overdose, skrev hun.

– Jeg kunne også gjerne skrevet at han tapte kampen mot rusen, slik folk taper kampen mot kreften. Rusmisbruk er en sykdom, ikke et valg, sier hun bestemt.

– Selvmord mer akseptert

– For mange pårørende kan det være lettere å omtale dødsfallet som selvmord, selv om det var et overdosedødsfall. Selvmord kan sies å være mer akseptert i samfunnet, sier Rønnaug Frøiland, som er etatsleder for psykisk helse og rustjenester i Bergen kommune.

Hun berømmer Kaald for åpenheten.

– At etterlatte orker å stå frem å sette ord på dette i en vanskelig situasjon står det respekt av, samtidig som det er viktig å få frem at ingen skal føle at de må gjøre dette. Åpenhet kan bidra til at andre tør å snakke om rusmisbruk i egen familie, sier Frøiland.

Kommunen har kriseteam klar for familier som opplever brå død. Men veldig få tar kontakt og ber om hjelp etter overdosedødsfall, konstaterer Frøiland.

– Å være pårørende etter overdosedødsfall er gjerne forbundet med skam og skyld. Familiene oppsøker ikke hjelp.

260 dødsfall årlig

I Norge dør det gjennomsnittlig 260 mennesker årlig av overdoser. Overdosetallene er på vei opp.

LES UKE-ADRESSA-REPORTASJEN: Krim og dop har vært en stor del av deres liv. Nå får de fast jobb som skogsarbeidere.

– Aldri flau over sønnen

Hjemme i stuen til Sølvi Kaald på Hordvikneset i Bergen brenner det et lys fremfor bildene av Andreas. En kjekk, rødhåret kar som mamma har mye godt å si om.

– Jeg har aldri vært flau over sønnen min. Han var en flott gutt som sto for mye bra. Jeg er ikke stolt over alt han gjorde, men vet at han var en snill gutt og måtte tåle mye urett, sier hun.

Andreas var plaget av at omverden ikke maktet å se forbi misbruket hans. Noe av det siste han sa til moren sin var dette: «Jeg er lei av å bli behandlet bare som rusmisbruker».

– Hva mente han med det?

– Det handlet om å bli snakket med og ikke bare snakket til. I helsevesenet kan rusmisbrukere oppleve at de ikke får smertelindring, fordi legene tror de finner på smerter for å ruse seg på pillene. På gaten møtes de oftere med forakt enn et smil.

Sølvi Kaald har et bilde på hva hun mener:

– Hvis du får en gave du ikke liker papiret på, vil du ikke kaste gaven, men pakke den opp og se hva som skjuler seg bak innpakkingen. Slik bør du også møte rusmisbrukere, sier hun.

Hjelper andre misbrukere

Selv har hun engasjert seg i Kveldsvakten, en frivillig organisasjon som deler ut mat og klær og utstyr til bostedsløse i Bergen. Lørdag kveld, en liten uke etter begravelsen, tok Kaald på seg den rosa refleksvesten og oppsøkte misbrukere i den beryktede gangtunnelen på Laksevåg.

Sist lørdag kveld dro Sølvi Kaald ut med Kveldsvakten og delte ut mat og klær til rusmisbrukere i tunnelen på Laksevåg. Fra venstre Jane Linda Fredly, Sølvi Kaald, Karina Garvik Larsen og Svein Tore Moltu.

– Jeg hadde med meg en sjokoladekake og tøyet til Andreas. Det var folk der som hadde bruk for det, sier hun.

Sølvi Kaald vil ikke legge skjul på at det smerter å være pårørende til en rusmisbruker.

– Det er som å leve i en krigssone. Et helvete, for å si det brutalt. Du er hele tiden på alerten, alltid redd. Du må svelge mange kameler og gå på akkord med egne prinsipper.

Som pårørende får hun psykologhjelp gjennom avdeling for rusmedisin og deltar i en støttegruppe. Hun ser familiemedlemmer som utvikler angst. Noen må stenge døren for rusmisbrukeren for å redde seg selv.

Kaald tror det hadde vært lettere å være pårørende hvis samfunnet rundt var mindre fordømmende.

Kirken reiste seg

Andreas’ siste uke ble et mareritt for ham og for familien rundt ham. På Rusakutten ble han tilbudt innleggelse i to døgn, men skrev seg ut og dro hjem, sterkt ruset. Han vekslet mellom dyp fortvilelse og gode stunder, men ruset seg mer enn på lenge.

Så var det plutselig over.

– Familien til Andreas har valgt å være åpen om overdosen. Hvordan har responsen vært?

– Jeg har fått utrolig mange telefoner og tekstmeldinger fra folk som takker.

I begravelsen i Åsane kirke var også reaksjonen sterk på minnetalen til Andreas’ mamma. Fra prekestolen tegnet hun et vakkert bilde av gutten hun hadde mistet til rus.

– Etter talen hadde jeg nok med å fote meg ned til første benk, der jeg satt sammen med datteren min. Etterpå er jeg blitt fortalt at hele kirken reiste seg, forteller hun.