Velkommen! Her kan dere velge om dere vil sitte på babord eller styrbord side, sier Grethe Eide og viser vei inn i det nye kårhuset.
Store vindusflater strekker seg fem meter til værs. De møtes i en spiss med 45 graders vinkel – en form som gir assosiasjoner til et skip.
- Vi bladde i mange huskataloger, men syntes det meste var trauste greier. Så begynte vi å se i hyttekataloger isteden. I Norske hus sin katalog fant vi en modell vi likte, forteller Grethe og Edvin Eide.
De fikk tilpasset modellen til sine behov. De trengte ikke noe stort palass. 112 kvadratmeter var akkurat passe. De var begge tydelige på at når de først skulle flytte fra det som hadde vært hjemmet deres i over 30 år, så skulle det være til en bolig som hadde noe eget ved seg.
- Vi har alltid håpet at en av ungdommene skulle ta over, likevel kom det litt brått på da det skjedde. Vi syntes ikke vi var så gamle, så vi trengte litt tid til å områ oss, før vi begynte å se på alle de mulighetene denne flytteprosessen ga. Nå er vi svært fornøyde med hvordan det er blitt, sier Grethe.
Nå er de begge pensjonister, selv om Edvin fortsatt jobber litt i ny og ne. De har tid til å nyte livet og holde på med småsysler.
Den krevende drømmen
Verken Grethe eller Edvin er oppvokst på gård, men de hadde en dragning mot et liv tett på naturen. I 1980 fant de to gården som gjorde drømmen til virkelighet. Et ektepar uten barn solgte Krokbekken på det frie markedet. Det var enkle kår da Grethe, Edvin og de tre eldste barna flyttet inn. Etter hvert kom fjerdemann til.
- Vi bodde med utedo og kaldt vann de første fire årene. Bygningene var slitne og krevde både mye jobb og mange penger. Vi drev med sauer, og i en periode slaktekylling, men vi skjønte tidlig at det ikke var nok penger i gården til at vi kunne leve av den, sier Edvin.
Grethe var utdannet fysioterapeut og Edvin rørlegger, så begge hadde mulighet til å ha et yrkesliv i tillegg til gårdsdriften.
- Vi brukte flere år før vi kom opp på plussida økonomisk. Det var mye jobb, men vi har også fått mye glede igjen, poengterer Grethe.
I dag er jorda leid bort og den yngre garde har jobber utenfor gården. Men fire hester står i stallen og de er mye i bruk, på tvers av generasjonene. Også et snekkerverksted deler de.
Den lokkende skogen
Hus-skipet deres har baugen vendt mot skogen, bort fra tunet de før bodde på.
- Plasseringen er gjennomtenkt. Herfra har vi blikket vendt mot den eventyrlige skogen. Vi har mange fine rideturer sammen innover på skogsstiene. Vi har også tatt ned noe skog slik at vi har utsikt vestover mot Gisnadalen og begynnelsen av Trollheimen innenfor. Det er veldig fint å se på lysspillet som oppstår når sola sender strålene sine inn mellom trestammene i furuskogen, sier Grethe.
Huset har i farger og materialer latt seg inspirere av skogen. På toppen er det kledt med Royal tretak som har en gyllen glød. Fasaden er i brunbeiset tre, og tre er også et gjennomgående materiale innendørs. På gulvet er det parkett og det er tre på vegger og tak. De fleste veggene er kalkbeiset, men fondveggen på stua har sin helt egne patina.
- Vi fikk plukke ned en låvevegg hos en nabo. De gamle plankene har en spesiell sjarm og mange spor etter levd liv. Vi pusset lett over den ru overflaten, og så spikret vi det opp. Det gamle materialet gir en spennende kontrast til alt det nye, mener Edvin.
Hus å gå imellom
Selv om de er svært fornøyde med å bo i et moderne hus, for første gang i livet, var det en ting de ganske raskt innså at de savnet: Hus å gå i mellom.
- På gården hadde vi mange bygninger, og vi fant ut at vi måtte skaffe oss et ekstra hus her oppe, sier de to lattermildt. Det var ikke plassmangel som utløste det, men rett og slett savnet etter å ha flere hus å traske mellom. Det var spesielt Grethe som savnet det.
Løsningen ble å flytte et gammelt stabbur og plassere det i passende avstand til «nyhuset».
- Jeg dro det oppover med traktoren, på selveste kvinnedagen. Jeg hadde ikke kjøpt blomster, men hun syntes nok dette var vel så bra, sier Edvin med et smil.
Han satte i stand stabburet som nå er blitt en koselig liten ekstrastue. I en gammel speildør satte han inn isolerglass og innvendig monterte han peis, både for varmen og for kosens skyld.
Kos har de også lagt opp til i hovedhuset. Det er vannbåren varme som gir en god lunk på gulvet. En fin, hvit peisovn på stua gjør at man kan nyte synet av sprakende flammer. På loftet har Grethe fått seg en egen plass hvor hun kan sitte og tegne eller male. Inspirasjonen hender det hun finner rett utenfor de store vinduene.
- Jeg er oppvokst ved havet i Kristiansund, men nå kunne jeg ikke tenkt meg å bo noe annet sted enn på Krokbekken, sier Grethe.
Fire barn har de oppdratt på gården, og mens to av dem har slått seg ned på eiendommen er de andre to etablert i Oslo-bygda, som Edvin spøkefullt kaller hovedstaden.
Her kan du lese mer om bolig og interiør
- Vi er utrolig stolte over at vi er blitt en grend for oss selv. Nå er vi tre generasjoner og til sammen 11 stykker som bor her, fem av dem er barnabarna våre, sier Edvin.
Utenfor vinduene svaier furutoppene i vinden. En myk raslelyd når øret.
- Skogen gir sånn en god frihetsfølelse. Det er som en inngang til en eventyrverden. Vi blir aldri lei av å oppleve skogen, om det er til hest eller fots, eller bare med blikket fra sofakroken. Godt er det uansett, sier de to kårfolkene.
hjem@adresseavisen.no
