Jeg tror faktisk de skiturene, tur for tur, kurerte meg mot skigåing. Ja, det er helt sant: Hei, jeg heter Marianne, og jeg liker ikke å gå på ski. Ikke kan jeg det heller.

Heldigvis har jeg også vokst opp med å dra på telt- og kanoturer, ved Sætervatnet på Hitra, med min pappa. Ingen håndterer en 400 grams ørret på rød spinner sånn som meg. Jeg pleide å kysse fisken, etter at jeg fikk den opp i kanoen.

Jeg kan med hånda på hjertet si at jeg er glad i å være i naturen, både i telt og på tur, så lenge jeg kommer meg hjem etterpå.

Les også kommentar av Anna Lian: So, ro lille mann

For over 15 år siden møtte jeg en fyr på en uteplass i Oslo, der jeg da bodde. Lite visste jeg om hvor glad han var i naturen da jeg bestemte meg for at han skulle bli kjæresten min. Vi har siden vært på teltturer, fisketurer, syklet Irland på tvers, Lofoten på kryss.

Han er rett og slett utrolig god på å få familien ut på tur. Selv har jeg en del gode egenskaper, mener jeg selv, men å planlegge og pakke til tur er ikke en av dem.

Men da er det jo så komplementerende nydelig at han er rene professoren i planlegging og pakking: Jeg får turen servert. Da er det enkelt for meg å bare bli med.

Alt skjer nemlig bare av seg selv på slike turer. Teltet slås opp, maten smaker godt, utstyret er i orden, klærne er av den riktige sorten og tilpasset været, liggeunderlaget fungerer, soveposen har riktig varmeinnstilling, kortstokken har 52 kort og alt er på stell. Jeg er god på å lage god stemning, noe som også må verdsettes som en viktig turegenskap. Det er vi enige om. Nå skal han ut på tur for alvor. Min mann skal gå Norge på langs. Han starter 14. juni på Nordkapp i nord og skal gå hele det lange Norges land, ned til Lindesnes i sør.

Vil du ha ukas meninger fra Adresseavisen gratis i innboksen? Meld deg på vårt nyhetbrev via denne lenken

Litt vittig at han altså reiser denne datoen, for det er nemlig bursdagen min. Finnes det en rarere gave en dette?

«Stikker på en liten tur jeg nå, kommer tilbake i oktober.» Han har nemlig sagt han kommer til å bruke ca 3,5 måneder på eventyret.

Nå skal det nevnes at jeg har kjent til disse hårete planene siden 2014 og at jeg sa høyt og tydelig – JA! når han spurte om det var noe jeg kunne tenke meg å være med på.

For dette er et familieprosjekt. Jeg skal ha støttefunksjonen hjemme, passe på barna og håndtere hverdagen, mens han vandrer på sin reise ned gjennom Norge.

Men jeg skal innrømme at jeg begynner å bli litt nervøs. Jeg er usikker på hvordan dette kommer til å gå. Kommer mestringsfølelsen?

For min del av prosjektet altså. Jeg som misliker så sterkt å handle i butikken, fordi jeg aldri greier å planlegge hva jeg skal kjøpe.

Jeg som blir lettere stressa av barnelogistikk – altså å få barn hjem fra SFO/skole og hjem, finne på og lage god (og sunn) middag, dra med ungene på trening, hjem igjen, gjøre lekser, også ha roen til å ta den fine lille praten på sengekanten på kvelden.

Vi er jo vanligvis to om dette. Da er det er enda godt jeg er flink til å lage god stemning.

Jeg har faktisk vurdert å starte mitt eget lille vandreprosjekt: Trondheim på kryss og tvers på jakt etter middag.

Jeg er stolt av min mann for at han er så begeistret for naturen, og Norge, at han legger ut på et slikt krevende og spennende eventyr.

Les også: Ut på tur - i nærheten av der du bor

Jeg kan med hånden på hjertet si at jeg er glad han skal få denne turopplevelsen. At han skal få oppleve egen mestring, flott natur, spennende opplevelser, tung sekk og våte sokker.

Jeg vet også at min tur kommer til å bli minst like innholdsrik og krevende, for meg. Da er det godt å vite at han kommer hjem til meg etterpå.

Du kan følge turen hans på www.facebook.com/fjellstrykeren.

marianne.danielsen@engasjertbyra.no

Hør våre kommentatorer og gjest Marianne Meløy snakke om kunstens kår i Trondheim, ny meningsmåling og påskekrim.

Følg Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter