Det var den gangen Odd Børretzen kom for å holde festtale på 17. mai, og nesten fikk en sykkel i hodet under talen.
Så var det de gangene orkestergrava i Storsalen ble fylt med vann fordi noen ville ha basseng på temafesten. Og, for ikke å glemme, den gangen en gjeng studenter leide Storsalen og tente bål på noen bølgeblikkplater for å feire St. Hans.
Femti år har gått, og mye er endret, siden Truls Gjestland var leder av Studentersamfundet, men likevel er det som om tiden har stått stille når han møter Tale Bærland, dagens leder for «Studentersamfundet i Trondhjem».
Vi sitter på Edgar, ett av de mange hundre rommene på Samfundet. Få vet nøyaktig hvor mange rom det er snakk om, men hver krik, krok og kvadratmeter på de omkring 40 planene Samfundet består av, er tatt i bruk.
En symbiose av fyll og fag
I dag brukes Edgar både som arbeidslokale, kafé og bar, men da Truls var student på 60- og 70-tallet, var det en spisestue med kjøkken hvor det ble servert middag for to kroner. Inkludert påfyll.
Ølen kostet også to kroner.
- Jeg tror kanskje studenter i dag er like glad i å feste som før, men det er blitt vanligere å gå ut og ta seg én eller to øl hvilken som helst dag, sier Tale.
- Ja, og hvis hver dag er som fredag, så får man ikke helt det store smellet. Når vi først tok oss en fest, da tok vi den helt ut, sier Truls
Han er ikke helt sikker på om dagens studenter er like flinke på akkurat det - å ta festen helt ut- og forteller om dansene de brukte å ha. De kalte det Klubbaften, og la det gjerne til den kvelden i uka som hushjelpene hadde fri. Da ba de opp til dans, og dansen varte gjerne helt til kafeene åpnet så man kunne få kjøpt seg frokost.
- På denne tiden bodde de fleste på private hybler, og hybel betydde et rom hjemme hos en vertsfamilie. Der var det jo begrenset med muligheter, så den utfoldelse man måtte ha behov for, den fant sted på Samfundet, forteller Truls.
Han ler megetsigende på spørsmål om det var mye rølp og fyll på studentene den gang.
- Vaskedamene som kom på morgenen måtte ofte vekke og jage hjem sovende studenter. Det var ikke rent få som overnattet på garderobehyllene, for eksempel.
Klare politiske fronter
Truls Gjestland forteller med innlevelse om tiden da han var leder, eller formann som det het da, på Samfundet. Det var 1968 og han hadde akkurat vært med på å kaste det sittende styret.
- Du kan ikke bare kaste styret og si takk og farvel, ikke sant. Så da ble jeg formann. Det var en naturlig konsekvens av det jeg hadde vært med å stelle i stand, sier Truls.
På hans tid var studentenes storstue preget av langt mer synlige politiske fronter. På 70-tallet stilte de fleste lederkandidatene på bakgrunn av sin politisk tilhørighet, som oftest plassert godt til venstre på den politiske aksen. Men Truls har også vært med på å kaste en formann som, ifølge Truls selv, ble «glødende maoist» over ferien.
I dag er det ikke like steile fronter. Tale Bærland sier det er blitt vanlig å etterstrebe politisk mangfold i Samfundetstyret. Men hun tviler ikke på at Storsalen ville sagt fra dersom de var misfornøyde med tingenes tilstand.
- Styret har fått tillit fra Storsalen. Hvis den føler at vi ikke lever opp til denne tilliten, er det Storsalens jobb å si fra.
Likevel er nok den største forskjellen på før og nå, ifølge Tale, at styret har beveget seg bort fra partipolitisk tilhørighet og radikale fronter.
Struktur, rammer, og streithet
Studentersamfundet har vokst betraktelig, i likhet med Trondheim som studentby. Før i tida, da det ikke var mer enn et par tusen studenter i byen, var nesten alle studentene med i Studentersamfundet. I dag har Trondheim 40.000 studenter, og 12.000 av dem er medlemmer av Samfundet.
- Det at studentene er blitt mange flere, samtidig som Huset ikke er blitt så mye større, gjør at man får behov for å strukturere det hele på et vis. Før improviserte vi mer, vi gikk simpelthen sammen og sa «det gjør vi!». Nå er det så enormt mange møter. Studentene har liksom blitt mer formelle, sier Truls.
- Men har vi studenter blitt streitere av den grunn?
- Ja, det tror jeg.
Sier Truls, uten å tenke seg om særlig lenge. Tale tror en fastere organisering er naturlig når medlemsmassen øker.
- Vi har behov for flere rammer nå, mer sikkerhet. Nå må det meste dobbeltsjekkes før noe gjennomføres. I tillegg vil jeg si at arrangørsiden av Samfundets drift har blitt mye mer profesjonalisert.
Tale og Truls tror de har mange like erfaringer, til tross for avstanden mellom deres tid på Samfundet. Ingen av dem vil si at ting har blitt bedre, eller at ting var bedre før.
- Hvis noen sier at ting ikke er sånn som de var, så sier jeg alltid at det har de heller aldri vært, sier Truls.
Debatt er fortsatt viktig, om enn noe mindre polarisert. Festene er flere og roligere, med færre innslag av helsefarlige påfunn og sikkerhetssvikt. De frivillige kommer og går, og de bærer ikke med seg det kollektive minnet om det som har vært. Kruttet har blitt funnet opp mange ganger innenfor de røde veggene.
Men Huset husker.
Det sitter i veggene, i tradisjonene, og i sangene som overføres fra generasjon til generasjon. Og Truls Gjestland husker også. Han mener likevel ikke at Samfundet slik det er i dag, står tilbake for det han selv opplevde som student.
- Jeg har hatt det jævlig gøy her inne. Det er som du sa, Tale, at man vil gjøre opp for seg, og liksom gi …
- Gi tilbake til Huset!
- Ja, det er det som er drivkraften til Studentersamfundet. Som en takk for alt man har fått oppleve her. Det tror jeg aldri forandrer seg, sier Truls.
En sykkel, og en full scenearbeider
Og så var det altså den gangen i 1968, da Truls hadde invitert Odd Børretzen til å holde festtale på nasjonaldagen:
Børretzen hadde planlagt en spektakulær avslutning på showet hvor en sykkel skulle heises ned fra taket, og da sykkelen var like over gulvet, skulle tauet kuttes og sykkelen deise i bakken.
Planen er at en fyr fra Regi-gjengen som sitter godt plassert over scenen, skal kutte tauet når Børretzen sier et stikkord. Men fyren fra Regi har drukket en del. Han sovner der oppe, og våkner brått av at han hører stikkordet. Han kutter tauet i all hast, uten å fire sykkelen ned mot gulvet først. Den deiser i bakken med et brak, like i nærheten av talerstolen der Børretzen står.
Truls Gjestland bedyrer at det aldri var fare for liv og helse. Eller, hvis noen hadde stått ved siden av talerstolen, så klart. HMS var et relativt fremmed begrep på den tiden. Der har det skjedd en forandring.
En bevandret takgjenger
Apropos dette med sikkerhet: Ferden går videre fra Edgar og opp på taket av Samfundet. Veien dit går gjennom noen av de utallige rommene, langs kronglete ganger, opp bratte trapper. På taket er det adgang forbudt for de fleste av Samfundets medlemmer og frivillige, av åpenbare grunner, og det er ikke blitt godt mottatt de få gangene festen har forflyttet seg ut dit.
- Det har dessverre vært en del tilfeller der folk har falt ned, sier Truls.
Tale er naturlig nok blant de få som har tilgang. Hun viser vei og anmoder forsiktighet over det vaklete treverket som utgjør gulvet.
- Går dette bra?
Det er en strabasiøs rute, og stigen ut til selve taket ser bratt og usikker ut. Truls er ikke enig.
- Om det går bra? Jeg veit ikke med deg, men jeg har vært her oppe mange ganger, sier han, og klatrer opp stigen og ut på taket med den største selvfølgelighet.
ukeadressa@adresseavisen.no