NB: Artikkelforfatteren har vært ansatt ved NTNU og har tidligere engasjert seg i arbeidsmiljøspørsmål ved universitetet.

Hvis du trodde alt var vel i elfenbeinstårnet, har 2017 vært en vekker. I sommer vakte det oppsikt at professor Nils Rune Langeland hadde sendt slibrige meldinger til unge kvinner. Ved Universitet i Oslo havnet en rapport om trakassering ved Det juridiske fakultet i skuffen. Den viste at flere kvinnelige ansatte hadde sluttet på grunn av trakassering.

Selv om akademia ikke har hatt sin egen #metoo-kampanje, er det liten grunn til å tro at det ikke finnes flere slike eksempler. Mange unge forskere er avhengige av erfarne professorers velvilje, mens stipendiater trenger støtte fra sine veiledere. Det skaper forskjeller i makt og status som øker faren for trakassering. Likevel tar ikke ARK, arbeidsmiljøundersøkelsen ved landets universiteter og høyskoler, opp trakassering i det hele tatt.

Slik har det vært lenge. I 2013 sa seniorrådgiver Kirsti Godal Undebakke (NTNU) at det ikke finnes spørsmål om trakassering i ARK fordi «mange, særlig menn, synes det er vrient å snakke om hvordan de har det på jobben. Derfor er det kanskje bedre å spørre om lettere ting, og ikke snakke om det aller vanskeligste først, som seksuell trakassering». At menn med professortittel ikke er modne nok til å snakke om trakassering, er bare flaut.

Saken blir ikke bedre av at modningsprosessen deres tar lengre tid enn et bachelorstudium, ihvertfall ved NTNU. Denne uka sa samme Undebakke til Adresseavisen at «det varierer fra miljø til miljø» ved NTNU om de er klare til å ta opp spørsmål om trakassering. Det holder ikke. Fire år bør være mer enn nok til å forberede de ansatte på vanskelige samtaler om trakassering. At det ikke har skjedd, tyder på at berøringsangsten har stått sterkt.

LES KOMMENTAREN: Det grønne skiftet starter i hodet

Uansett grunn: At noe er ubehagelig å snakke om, er ingen grunn til å ikke ta det opp. Det har også de som har laget arbeidsmiljøundersøkelsen forstått. I ARK blir man nemlig bedt om å vurdere påstander som «Jeg blir respektert av ledelsen ved min enhet» og «Klimaet på min enhet er mistroisk og mistenksomt». At et miljø som er parat til å diskutere om ledelsen respekterer dem skal streve fælt med å snakke om seksuell trakassering, er vanskelig å forstå. Det blir ikke lettere av at Sintef lenge har spurt om trakassering i sine arbeidsmiljøundersøkelser. At de klarer det, skyldes neppe at Sintef-forskere er laget av hardere stoff enn vitenskapsmenn ved NTNU.

Ifølge NTNU er det også faglige grunner til at de ikke spør om trakassering i arbeidsmiljøundersøkelsen. Hva de skal være, er ikke godt å si. Undersøkelsen spør blant annet om ledelsen skjuler informasjon for de ansatte og om kvinner og menn behandles likt. Hvis spørsmål om trakassering byr på faglige utfordringer, er det rart at andre vanskelige spørsmål ikke gjør det.

LES LEDEREN: #metoo viser behovet for å snakke om overgrep

Det er ikke bare de NTNU-ansatte som sliter med å snakke om trakassering. NTNU-rektor Gunnar Bovim sier i et intervju med Adresseavisen at ledelsen ønsker å bekjempe trakassering. Kort tid etter kunne Universitetsavisa opplyse om at NTNUs nye handlingsplan for mangfold og likestilling ikke nevner seksuell trakassering med ett ord. Den mangelen deler den med den forrige handlingsplanen, som først og fremst fokuserte på rekruttering. Ifølge ledelsen skal det endres. Det er bra, men sent. Hvis offentlig oppmerksomhet måtte til før NTNU-ledelsen kom fram til at det er en god idé å nevne trakassering i likestillingsplanen, er det ikke akkurat imponerende.

Curt Rice, rektor ved Høyskolen i Oslo og Akershus, sier til Universitetsavisa at det har vært snakket nok om trakassering og at det nå er på tide å få ut fingeren. Han har rett. Universitetet skal skape trygge rammer for forskning og utdanning, ikke strebe etter en A i berøringsangst. At NTNU-ledelsen nå tar det innover seg, er på høy tid.

Følg Adresseavisen Meninger på Facebook og Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter