Foto: Ole Martin Wold

- Har du tatt hodet?

Spørsmålet kommer fra kjøkkenet etterfulgt av:

- OMG. (Forkortelse for Oh my God).

Utbruddet skyldes synet som møter oss på kjøkkenbenken. Der ligger det som en gang var en marsipangris. Nå er marsipanklump en mer treffende beskrivelse. Hodet er borte. Det samme er beina. Jeg har ikke bevis, men sterk grunn til å tro at de to mennene i huset står bak griseriet.

To dager tidligere var det jeg som hadde et utbrudd på kjøkkenet. Jeg vet at ingen vil innrømme noe, men når 20 risboller blir borte på tre knappe dager, må jeg spørre:

- Har dere spist alle risbollene?

- Hæ!?!, er svaret jeg får tilbake.

I år har jeg igjen fått bevist at desember ikke er måneden for de utålmodige. Det er idioti å lage risboller, sette dem på hylla som er i nesehøyde i kjøleskapet og tro at de kan få stå i fred til en passende anledning. Det er ingen vits å kjøpe inn ekstra kokesjokolade i tilfelle jeg får tid til å bake en tilfeldig ettermiddag. For hvis det skulle skje, så vit at sjokoladen har lidd samme skjebne som hodet til marsipangrisen.

Kjøper jeg julebrus tidlig i uka som skal nytes til søndagsmiddagen, drikker ungdommen vann når maten serveres. For julebrusflaskene har for lengst blitt resirkulert bak min rygg.

Det er visst bare én ting som er fredet i fristelsens store måned. Ingen våger å gå løs på pakkekalenderen før tallet som er klistret på presangen stemmer med dagens dato. Ingen stor prestasjon, tenker du kanskje. Men hos oss teller julekalenderen kun seks pakker. Det var nemlig uaktuelt å trylle fram 48 pakker med kjærlig innhold til to som har alt.

Så, med åtte dager igjen til jul er det kun to pakker igjen i kalenderen. Det tenker jeg er en gave i seg selv: Nemlig evnen til å motstå en fristelse. Og hvis det er vanskelig, så fins det enkle triks i boka.

Som å gjemme unna noen risboller på et hemmelig sted.