Da de planla hyttebygging, var et av de øverste punktene på ønskelista plass til å få besøk. Hytta har derfor fire soverom - ett til hvert av barna, med familiekøye for vennebesøk, ett til mor og far, og ett gjesterom. I høst og vinter ferdigstilles et anneks, og dermed blir det plass til enda mer besøk. I jula kommer storfamilien opp for å feire høytiden på fjellet, og da blir det godt med et ekstra hus.
Lokalprodusert
Morten Ekren og Rita Solheim tegnet hytta selv, og bestilte produksjon av tømmerkassen på Os.
- Vi vurderte et tilbud fra Latvia, men det ble så mye styr. Og så fant ut at om vi betalte noen kroner ekstra for å få gjort arbeidet lokalt, så var det verdt det. Dermed kunne vi jo dra og se på hytta og følge med etter hvert som den ble laftet opp også, forteller Rita. Det er ikke lange biten fra Glåmos, der hytta skulle stå, til Os og Hummelfjell håndlaft der den ble gjort klar. På grunn av muligheten for å følge med på prosessen, oppdaget Rita og Morten enkelte svakheter i planene underveis, og fikk justert dette.
Polakk?
Tømrerne kom og satte opp selve kassa, men så overtok hytteeierne. Etter det har de gjort hver minste bit av arbeid selv, og mor selv har stått på så mye gjennom årene at det har blitt en stående spøk i familien at far kaller henne «polakken». Morsomt for de innvidde som vet at Rita gjør alt det enkelte familier i andre samfunnslag ville leid polske løsarbeidere til. Hyttenaboer, som før de ble kjent, hadde oppfattet det som at Rita faktisk kom fra Polen, ble heller stive i maska da Morten stadig omtalte kona som «polakken min». Rita ler hjertelig. Misforståelsen ble heldigvis oppklart, og i dag er det god stemning i hyttefeltet. Såpass godt er naboforholdene at folk pleier å besøke hverandre i grillhyttene. Med ei nabodame har Rita den fiffige ordningen at hun ringer i ei sauebjelle når hun skal sette seg med et glass vin i ildstua.
- Det betyr, nå er det vin her! Og hvis hun ringer tilbake, da vet jeg at hun kommer.
Ildstue i garasjen
Ildstua, det er en del av garasjen som fungerer som et krypinn eller som ei grillhytte. Hvis det er litt vel hustrig å være ute, er det bare å trampe inn her med skisko, tenne opp i peisen og grille pølser og bare kose seg ved ilden. Det blir en mellomting mellom inne og ute, og bidrar til å utvide utetiden både sommer og vinter.
- Så sommeren kan vi åpne begge dørene slik at det blir mye lys og luft, og trekke inn her hvis det begynner å regne, sier Rita.
Med skiferlagt kabeltrommel som bord, en finn-kjøpt peis som er steinlagt med rester fra andre steinleggingsprosjekter, og skinnfeller på benkene er det passe røft her inne. Eller her ute.
Da hytta ble satt opp sommeren 2006, bodde Rita og Morten og ungene, som den gang var 9 og 11 år, i campingvogn den første tiden. Men høsten og vinteren kom fort, og da det begynte å bli ned mot 10 speik, flyttet de inn, selv om hytta var langt fra ferdig.
- Da lå vi nesten på sagmugg, den var altså ikke ferdig i det hele tatt. Jeg husker vi hadde hageslange over kjøkkengulvet her, som var montert opp i en vask vi hadde skrudd fast på veggen på det som skulle bli badet, hjelpe meg det var litt av en tid, minnes Rita. Men slik er det når man skal gjøre alt selv. Da må arbeidslaget, altså familien, bo på byggeplassen.
- Jeg husker vi holdt på i et par måneder bare med taket. Det er krevende å legge tak på tømmerkasser, sier Rita.
De har hele tiden prøvd å tenke og planlegge framover mens de har jobbet, noe som har resultert i en del lure løsninger som ville vært umulig å ettermontere. For eksempel boret de hull i tømmerstokkene som ligger i taket, satte i spoter, og la el-anlegget skjult bak himlingen.
Julegjester
Rita gleder seg til å sette fram ekstraplate og dekke langbord på hyttekjøkkenet til julemiddagen. Hun har allerede begynt å løfte fram de røde sokkene fra sokkekurven - en snill, strikkende bestemor sørger for at det finnes hyttesokker både til hytteeiere og gjester, og til jul ligger de røde øverst i kurva. Til påska blir det gult som dominerer.
Rita selv er ingen strikker. Hun gjør det bedre på litt grovere oppgaver. Mure opp peis med tørrmørtel, for eksempel. Male møbler og dører. Beise hytta, behandle tak. Legge stein. Det er slikt hun koser seg meg. Eller jobber seg fordervet med. Det har blitt hele to prolapser underveis i hyttebyggingen.
- Så jeg merker at «polakken» må ta det litt mer med ro enn før, erkjenner hun, men tilføyer i neste øyeblikk at hun lett kjeder seg hvis det ikke er et prosjekt på gang.
Budsjettløsninger
Som et alternativ til byggeprosjekter kan hun dra på auksjon. Det synes hun er både god underholdning og nyttig, sånn innredningsmessig.
- Jeg har funnet mye fint på auksjon, det hender bilen blir full. Ellers har vi tatt med mye brukte møbler hjemmefra og gitt dem et nytt liv i en malt versjon, forteller Rita.
Virkeligheten for de fleste av oss er jo at vi må forholde oss til et budsjett, og da gjelder det å finne løsninger som ikke koster skjorta.
Rita ønsket seg mørke dører, men så at de svartmalte hyttedørene var fryktelig dyre. Dermed ble det billigdører fra Obs. Morten hengte dem opp med patentbånd i taket, og så svingte Rita penselen. Når hun kom til på alle kanter, og i tillegg brukte en såkalt overstrykerpensel til finishen, ble dørene helt prima.
Peisen kunne man jo leid inn murer for å lage, men som Rita sier: - Det er sånn her, at vi gjør alt selv. Og siden stein er hennes ansvarsområde, ble det hun som gikk i gang da de ville ha en peis som hentet naturen inn i stua.
- Den skulle bli litt som en grov steinrøys, men jeg ble ikke helt fornøyd med toppen. Det er mulig jeg må ta den ned og lage en ny versjon, sier Rita, men innrømmer at hun kvier seg litt for det.
Her finner du flere Hjemme hos-reportasjer fra Trøndelag
Vi går ut. Kjenner litt på varmen fra bålpanna og fra sola. Myser mot nysnøen i fjellandskapet. Overtaler Morten til å ta en liten pust i bakken, sånn at journalisten får et bilde av begge hytteeierene.
- Morten er superhandy, han gjør alle typer arbeid, sier Rita. Å sitte ned ved bålet med hendene i fanget er ikke det de driver mest med på denne hytta.