Hver lørdag kan du løse fire nye oppgaver. I Trondheimsrebusen skal du komme fram til svaret ved å bruke opplysningene i oppgavene kombinert med kunnskap om Trondheim i nåtid og fortid.
Trondheimsrebusen er en gave fra Trondhjems Historiske Forening (THF) til Adresseavisens 250-årsjubileum. Faghistorikere som også er medlemmer i THF, går god for kvaliteten på det historiske innholdet. Eirik Lien i THF har utarbeidet oppgavene.
Les intervju med Eirik Lien og leder forTrondhjems Historiske forening, Jakob Maliks, her
Ukens oppgaver:
Spørsmål 197: En skinnetransportvei på tilsynelatende feil sted. Den varte svært kort tid på overgangen fra vanskelig tid til glede. Den gikk parallelt med en annen skinnetransportvei med en annen sporvidde.
Spørsmål 198: Velutdannet handelsmann, eiendomsbesitter, bedriftseier, investor og velgjører som sørget for å ha nok til fattig og rik fra sin tid og fram til i dag. Markeringsår i år.
Spørsmål 199: Først midlertidig husvære for en spesiell gruppe på område nær forsvarsverk. Fikk folkelig, uoffisielt navn. Viste seg at navn og husvære ble permanent. Markeringsår i år.
Spørsmål 200: Eksotisk innedel av en større og til dels eksklusiv institusjon. Navnet antyder at der er det noe som vanligvis er ute, men ikke her. Er for tida ikke tilgjengelig.
Slik deltar du:
Oppgavene vil bli publisert på adressa.no og i Ukeadressa hver lørdag i 2017. Ved å sende inn svarene kan du hver uke være med i trekningen om å vinne jubileumsboka «Det sto i Adressa».
Svaret sendes til trondheimsrebus@adresseavisen.no innen tirsdag kl.24.00. Svaret på denne ukens oppgaver vil bli publisert sammen med neste ukes Trondheimsrebus.
Her er løsningen på Trondheimsrebusen del 49:
Spørsmål 193: Hun tok møteinitiativ for ei gruppe hun tilhørte som ikke bodde i byen og noen mente ikke hørte til i nasjonen. De kom og møttes i ei kirke. Møtet gjorde gruppa rettighetsbevisst. Seinere fikk møtedatoen en spesiell status. Skriften på veggen forteller det.
Elsa Laula Renberg (1877-1931), Samelandsmøtet 1917
Hun var norsk-svensk same, bosatt i Mosjøen. En av få samekvinner med utdanning den gang: realskole og jordmorskole. Allerede i 1904 stiftet hun verdens første sameforening (i Stockholm). Hun tok initiativ til sameforening på Helgeland (1908). Hun ble pådriveren for «Norske Lappers Landsmøte i Trondhjem» i 1917, første samepolitiske landsmøte. Hun samarbeidet med de kjente samepolitikerne Daniel Mortensson fra Rørosområdet og nordsamiske Klemet Somby. Formål: skape større samisk fellesskap, bevisstgjøre myndighetene på at samenes rettigheter, særlig knytta til reindrift, må få nasjonal juridisk forankring. Elsa Renberg ville at møtet skulle vekke samene til selvtenking og bli bevisst på egne interesser. Men også at nordmenn skulle lære å kjenne samene som et eget folk. En av hennes kampsaker var undervisning på samisk.
Møteprotokollen starter slik: «Aar 1917 den 6. februar kl 12 middag traadte det første landsmøte for lapper sammen i metodistkirken i Trondhjem, som for anledningen velvillig var overlatt møtet. Noget over 150 lapper fra lappedistrikterne Finmarken, Tromsø, Helgeland, Grong, Snaasen, Meraker og Røros var fremmøtt, likesom der ogsaa var møtt repræsentanter for de svenske lapper; de sistnævnte var indbudt til at overvære møterne.» Av de 150 var 40 kvinner. De fleste deltakerne var sørsamer. Møtet varte i fire dager. I 1992 ble 6. februar fastsatt som Samenes nasjonaldag for Norge, Sverige, Finland og Russland.
I februar 2017 var «Tråante 2017» (sørsamisk for Trondheim) en kulturell og politisk feiringsuke med fyldig program som satte farge på hele byen. Den fikk stor nasjonal oppmerksomhet, bl a frimerke med Elsa Laula Renberg, både med norsk og sørsamisk navneform: Norge og Nöörje.
Siden 1997 har minneplakett om møtet stått på veggen til Metodistkirka.
Spørsmål 194: Helt nødvendig, men lite attraktiv funksjon i gammel tid. Var utstøtt fysisk og sosialt. Har fått oppreisning skriftlig og visuelt.
Nattmannen – eller rakkeren
Rett utafor byporten og bymuren på Skansen, ned mot fjorden stod nattmannens hus. Hans oppgave var å gå bøddel og skarpretter til hånde med å klargjøre deres redskaper og ta ned dem som var hengt og begrave både dem og sjølmordere i uinnviet jord. Annet «etterarbeid» kunne være å sette de henrettedes hoder på stake. Rakkerbetegnelsen er knyttet til det.
Den viktigste av de faste oppgavene var imidlertid å tømme utedoene, fjerne og eventuelt flå dyrekadavre. Yrket var sett på som urent og det mest nedrige sosialt sett. Ingen kunne omgås dem. Oppgavene ble utført om natta – når de gode borgere sov og slapp å se ham og møte ham. Men vi ser jo det var en helt nødvendig funksjon for å få byen til å fungere. Nattmannen bodde med sin familie der ingen andre bodde, utstøtt og avsondret fra de andre. Alt sammen tegn på at han drev et æreløst arbeid.
Nattmannen var kommunal tjenestemann, gjerne «tilbudt» en som hadde begått forbrytelser som en form for benådning. Huset var fri bolig og fulgte jobben – her i byen stod det lengst vest i Sandgata. Innholdet fra dotømminga ble gjerne tømt i fjæra ved huset. Yrket kunne også gå i arv. Ikke bare var nattmannen sjøl utstøtt, også familien hans var det. Denne funksjonen som eget yrke opphørte her i byen i 1803.
Kristian Kristiansen skrev romanen «Jesper Nattmann», nettopp om denne funksjonen her i byen. Han beskrev nattmannposisjonen fra nattmannens egen synsvinkel. Det er en av hans romanfigurer vi husker. Kristiansen hedret ham også ved at han døpte dikterstua si i Ringvebukta nettopp Jesperstua. I Byavdelinga på Folkemuseet på Sverresborg er det originale Nattmannhuset gjenreist. Det ligger sjølsagt helt i ytterkanten av byområdet.
Spørsmål 195: Et sted som er navngitt som mindre enn et annet sted. Har to navn, det nyeste etter en person som har hatt stor påvirkning på byen, gitt for å markere et jubileum. Stedet fikk sin allerede planlagte fasong etter en av mange katastrofer. Er ved starten på ei gate anlagt samtidig, oppkalt etter en annen viktig person for byen.
Lilletorget/Cicignons plass
Plassen ligger mellom Krambugt og Søndre gt. Den ble regulert etter bybrannen i 1841 med navnet Lilletorvet (Nye Torv). I 1935, 300 år etter Johan Caspar von Cicignons fødsel, hedret byen ham, byens byplanlegger i 1681, ved å gi plassen hans navn. Vi kan jo lure på om han ville ha vært fornøyd med det, en liten plass han riktignok hadde tegnet inn, men er litt bortgjemt.
I 1841 ble også Thomas Angells gt anlagt, som starter her. Han har vært viktig for byen etter sin død gjennom stiftelse og donasjoner. Da ble også han gjort permanent synlig i bybildet.
Rundt plassen ligger mot nord baksida av Folket Hus, med inngang til hotellet og i flere år inngang til Nova kinosenter. Den har nå fått igjen inngangen Sentrum kino hadde mot Olav Tryggvasons gt. Ved siden av, med Kattveita imellom, ligger en tidligere bank. Trondhjems Haandværks- og Industribank fikk i 1913-15 bygd denne flotte murgården. I dag er restauranten Egon i 1. etasje. Odd Fellow hadde lenge sine lokaler i øverste etasje.
Mot sør Metodistkirka, på veggen er minnetavla for samelandsmøtet i 1917. Ved siden av er sideveggen til tidligere Handelsbanken, bygd 1906 og 1915-16 i jugendstil med råkoppfasade (arkitekt Johan Osness). Overtatt i 1930 av Forretningsbanken og gjort til restaurant Bajazzo i 1978, er nå blitt banklokale igjen. I mange år stod Narvesenkiosk på plassen ut mot Søndre gt. Og midt på plassen troner Johan Nygaardsvold (1879-1952), statsminister 1935-45 for Ap og solid trønder, fra Hommelvik riktignok, markant politiker som representerte Sør-Trøndelag på Stortinget i mange perioder. Per Palle Storm laget statuen, avduket 1986.
Plassen har aldri vært noen betydningsfull plass. Torgfunksjon har den aldri hatt. Egon sørger for folkeliv med fortausrestaurant. Likeså Nova kino mens den hadde inngangen her.
Spørsmål 196: Steingammel, den vestligste av sin type i Trondheim. Var tidligere også for dem som kom over vannet fra motsatt side.
Byneset kirke
Denne middelalderkirka er bygd i naturstein og opprinnelig viet til St. Mikael. Den ligger sørvest på Byneset, på en høyde ut mot midten av fjordarmen Gaulosen, som går inn fra Korsfjorden. Den er dermed den kirka som ligger lengst vest i Trondheim kommune. Den er også kalt Stein kirke, ligger ved gården Stene. Det er ikke utenkelig at den ligger på et førkristent kultsted. Arkeologiske utgravinger høsten 2017 kan muligens bekrefte det. Den er bygd i romansk stil og regnes som en av de aller første steinkirkene i landet. Allerede i 1252 er den nevnt i skriftlige kilder. Kirka er fredet.
Den er antatt innviet omkring 1180. Det er flere steinhoggermerker her som også fins på Nidarosdomen. Kirka er en såkalt langkirke og har i dag 230 sitteplasser. Tårnet ble satt opp omkring 1650. Den har vært restaurert flere ganger, første gang allerede i 1646.
Kalkmaleriene fra 1500-tallet på nord- og østveggen ble avdekket på 1960-70-tallet. På nordveggen er «Syndemannen» med de sju dødssynder: Fråtseri. Gjerrighet, Hovmod, Vrede, Utukt, Misunnelse og Latskap. Kalkmaleriene på østveggen mot koret framstiller Dommedag. Slike «tegneserier» var vanlige før folk kunne lese. Prekestolen er skåret av Johan Biltsnider i 1652 og Johan Contrafeier malte den. Den er dekorert med en utskåret evangelist i en buet nisje på hvert sidefelt adskilt med doble joniske søyler på hvert hjørne. Altertavlen fra 1695 er rikt dekorert med Korsfestelsen i midtpartiet flankert av snodde søyler, skulpturer og basunblåsende hermer (dekorative søyler) på sidene.
Kirka har også vært sognekirke for dem som bodde på andre sida av fjorden, i Børsa. For dem var det den korteste kirkeveien, å ro over fjorden. Vannet var enkleste ferdselsvei den gang.
Ukens vinner:
Vinner av ukens rebus er Øyvind Ekerbakke Røyseth, 7056 Ranheim. Vi gratulerer!
Alle ukevinnerne er mot slutten av Adresseavisens jubileumsår 2017 med i trekningen av en en skreddersydd guidet tur med byhistoriker Terje Bratberg gjennom Trondheims veiter!