Nei, nei, nei. Er han blitt popartist nå, var det første jeg tenkte da Sven Joachim Eriksson Thåström gikk på scenen. Sist jeg så ham, hang han over mikrofonen og var like desperat som alle oss andre. Men fredag kveld, klokken 22.45, hoppet han rundt omkring og danset, og vi kunne til og med se antydning til et smil. Vi som sto foran scenen, var jo ikke der for å feste. Vi drar ikke på Thåström-konsert for moro skyld. Vi er der for å få trøst.

Det fikk vi. «Kom meg mig», sang han som låt nummer fem. Vi gjorde det.

Etter en løssluppen innledning loddet Thåström dypere og dypere. Sekstienåringen sang om livene våre. Han sang om høye topper og djupe daler, om fristelser, håp, skuffelser, tap og triumfer.

«Dette er vakkert», sa en beveget kar som sto ved siden av Adresseavisens anmelder under konserten.

Det er i grunnen litt kjedelig å nevne det, men bandet var strålende, og lyden var god der jeg sto. Det var mer gitar og ikke så mye tangent- og elektronikklyd som sist jeg hørte ham.

LES OGSÅ ANMELDELSEN AV LIL PUMP: Fullstendig skandale

Mye viktigere er det at Thåström er en sceneartist av unikt format. Han driver ikke med publikumsfrieri et øyeblikk, men griper tak i oss. Mens andre gamle storheter holder karrieren gående på gamle hitlåter, spiller Thåström nytt stoff. Han er minst like kreativ som før, og mange av låtene på Marinen var hentet fra hans siste album, «Centralmassivet». Jeg trodde han kanskje ville ta gode, gamle «Var e’ vargen» som ekstranummer, men nei, på Marinen så han seg ikke tilbake. Sekstienåringer som ser framover i stedet for bakover er ok, eller?

«Dette er vakkert», sa en beveget kar som sto ved siden av meg. «Thåström, altså. For en fyr. Herregud for en konsert!», fikk jeg beskjed om i en SMS fra ei ung dame som har vært på flere konserter omkring i verden enn de fleste.

Jeg svarte bare «jepp, terningkast seks». For det er ikke lett å sette ord på hvorfor Thåström på Pstereo ble en så sterk opplevelse for mange av oss. Det har helt opplagt mye å gjøre med tekstene og måten han sang dem på.

«Bevæpna dig med vingar», for eksempel. Må vi bevæpne oss? Hvorfor det? Kan vi fly av gårde? Thåström er en av de største rock-poetene vi har i dag. Det er derfor han gjør slikt inntrykk.

Pstereo-anmeldelse: Ettermiddagskonsert i regn for et av årets beste albumband gikk helt fint.

Pstereo-anmeldelse: Tungt, fett og fengende da Bokassa holdt fest i regnet

Et annet høydepunkt for meg var «Alltid va på veg». Thåström, 61 år gammel, slår seg aldri til ro. Det plager ham, det er slitsomt å alltid være på vei mot noe annet. Som låtskriver og sceneartist gir det ham en voldsom styrke.

«Det finnes fortsatt rockpoeter som utfordrer oss». skriver Adresseavisens anmelder.

Da klokken nærmet seg midnatt, sang han «St. Ana katedral» og «Alla vill til himlen» før han avsluttet helt alene på scenen, bare han og kassegitaren, med «Om Black Jim», en låt om dikteren Dan Andersson, som døde av cyanidforgiftning. Det er modig å avslutte så dempet, men Thåström synger som sagt om selve livet, i alle dets grufulle og fantastiske aspekter. Han står ikke på scenen for å gi oss virkelighetsflukt, han står der i håp om å gi oss innsikt.

Publikum, andektig lyttende, ville ha mer. «Jag er en idiot», sang han i det første ekstranummeret. I så fall er vi alle det. Han avsluttet med en sterk versjon av «Centralmassivet», et kraftig utropstegn etter 75 minutter med ekstrem intensitet.

Av alle konsertene jeg har vært på i sommer, er det bare Nick Cave som har gitt meg en like sterk opplevelse som Thåström på Pstereo. De to jevnaldringene har mye til felles. De har levd sterke liv og har evnen til å formidle erfaringene sine som få andre.

En gang, for noen tiår siden, snudde rocken opp ned på mye. Gamle konvensjoner ble knust og fastlåste holdninger ble utfordret. Etter hvert ble rocken underholdningsindustri og mindre interessant. Men det finnes fortsatt rockpoeter som utfordrer oss, som alltid er på veg. Thåström er en av dem.

Anmeldt av Trygve Lundemo