Tegning: Karl Gundersen

I år har vi feiret grunnlovsjubileum. Fra mange talerstoler har vi hørt hvor viktig ytringsfriheten er som grunnlag for vår frihet og identitet. Samtidig offentliggjør stiftelsen Fritt Ord resultatene av en omfattende spørreundersøkelse blant folk flest, den første som er gjennomført på 2000-tallet.

Resultatene gir grunnlag for å spørre: Tåler vi egentlig ytringsfrihet når den virkelig settes på prøve?

Først må det understrekes at nordmenn flest føler stor grad av tillit og trygghet. De mener vi lever i et fritt og åpent samfunn, de har stor tillit til de fleste samfunnsinstitusjoner og opplever at mulighetene til å ytre seg er gode. Fremveksten av nettkanaler og sosiale medier har økt mulighetene for å delta i samfunnsdebatten. Særlig de unge opplever det slik.

Men når spørsmålene blir utfordrende, kommer nyansene frem. Aksepterer vi ytringer som kan oppleves rasistiske? Mange tviler. Må vi tåle uttrykksformer som kan oppleves krenkende av religiøse? Mange tviler her også. Tåler vi ytringer som kan ramme barn? Enda flere tviler. Må vi tåle strenge restriksjoner om vår sikkerhet kan være truet? Ja, sier mange. Kvinner er mer restriktive enn menn. Unge er mer åpne for utfordringer enn eldre.

Jeg vil tro diskusjonen i fortsettelsen må handle om hvorvidt det ubehagelige skal forbys eller stenges ute. Alternativet er å møte holdninger og meninger vi er sterkt imot, i et åpent landskap.

Samtidig som det er mange som vil sette tydelige grenser for hvor langt ytringsfriheten skal rekke, avdekker undersøkelsen også at på noen områder kjenner mange på formelle og uformelle rammer som kan kjennes for trange. Det gjelder særlig mulighetene til å ta opp kritiske forhold som berører egen arbeidsplass. De som arbeider i det offentlige, opplever stengslene tydeligst.

Mest kritisk er offentligheten til mediene og vår rolle i samfunnsdebatten. Utgangspunktet er oppløftende: De aller fleste mener at norske medier setter viktige saker på dagsorden og mediene stort sett klarer å gi et upartisk og helhetlig bilde av sakene man behandler. Mange deltar i samfunnsdebatten, selv om det er ulike meninger om mulighetene til å nå frem. På noen punkter er imidlertid det kritiske blikket på norske medier tydelig:

  • Journalister og redaktører velger lettere kilder de selv er enige i.

  • Mediene klarer ikke å sette tilstrekkelig kritisk søkelys på egen rolle.

  • Journalister og redaktører oppleves uavhengig av myndigheter og institusjoner, men påvirkes av egen virksomhets økonomi, annonsører og medieeiere.

Disse bekymringsmeldingene bør vi reflektere over. Vi lever i en tid der hele mediesamfunnet er i dramatisk endring. Tradisjonelle mediehus går gjennom en krevende overgang til digital nyhetsformidling, særlig fordi finansieringen av journalistikken utfordres. Samtidig dukker stadig nye informasjonskanaler opp. Grunnleggende skiller mellom redaksjonelt innhold og kommersielle hensyn er noen ganger lite tydelig. Kommunikasjonsbransjen vokser. Medier kan brukes.

Rekrutteringen av journalister har vært underlagt forståelig debatt. Journalistutdanning har i lang tid stort sett vært eneste vei inn i yrket. Veien har vært åpen for de med best karakterer. Skoleflinke unge har fått journalistjobbene. En konsekvens av dette er nok også smalere rekruttering, mindre bredde og mangfold i bakgrunn og erfaring. Journalister kan på mange måter ha blitt mer like, gjerne politisk mer radikale enn befolkningen i gjennomsnitt.

Jeg kan se at dette kan få mange til å stille spørsmål ved representativitet og mangfold. Likevel må jeg få minne om noen andre utviklingstrekk som også er viktige:

Aldri før har vi hatt bedre skolerte journalister. De har fått trening i fagets metoder og etikk, og de kan mer om formidlingsformer og kommunikasjonsformer enn noen generasjon før dem. De har en grunnleggende kritisk holdning og representerer ikke særinteresser, slik vi oftere opplevde da jeg begynte i yrket.

Selv om journalister flest neppe tar opp samfunnsproblemer med utgangspunkt i egen livssituasjon, kan vi se hvordan dyktige journalister får til å formidle andre menneskers liv og livssituasjon. De er dyktigere enn noen gang til å bidra til at ulike syn kommer frem og mer frimodige enn noen gang til å utfordre tabuer.

Denne uke fortalte for eksempel våre journalister Mari By Rise og Lajla Ellingsen i et åpent debattmøte om sitt flerårige arbeid med serien Adresseavisen laget om selvmord. Ett av mange eksempler på journalistikk vi sjelden har sett før. Og som ble vellykket blant annet fordi journalistene var minst like kritiske til seg selv som til noen andre.

Vi ser at viktige nyheter dekkes løpende, i sanntid, at publikum og eksperter deltar i dekningen og at alle kan stille spørsmål og kommentere. Slik nyhetsformidling har vi aldri opplevd tidligere.

Journalister opererer heller ikke som solister. Redaktører stiller krav, evaluerer og kvalitetssikrer. Mye mer enn før er journalister også kritiske til redaktørene, kolleger, andre medier og egen arbeidsplass. En kvalifisert journalistikk om journalistikken og medieutviklingen er i ferd med å ta form.

Likevel må det være slik at de fremste kritikerne er medienes lesere og brukere. De har frihet til å vurdere om mediene er nyttige og viktige for dem. De må samtidig tåle at mediene forteller om godt og vondt. Det er denne tilliten som avgjør medienes plass i samfunnet.

Mest urolig blir jeg når jeg ser hvilke svar som ble gitt på spørsmålene i undersøkelsen om rett til innsyn og kildevern. Det er åpenbart at folk flest har mindre forståelse for hensynene bak disse rettighetene enn journalister og redaktører har.

Derfor er det viktig å tenke over dette: Retten til å få vite og retten til noen ganger å kunne formidle viktige opplysninger anonymt, er sikret ved lov. Denne beskyttelsen har kommet etter årelang kamp der journalister og redaktører har stått i fremste linje.

Rettighetene er ikke forbeholdt journalister. Loven er lik for alle. Du og jeg har rett til innsyn i det våre myndigheter arbeider med, og vi kan skaffe oss kunnskap om grunnlaget for vedtakene de fatter. Åpenhet skal gi rettssikkerhet. Du og jeg kan be om å få være anonym når belastningen med å stå frem er for stor.

Mange viktige saker har kommet frem for offentligheten på dette grunnlaget. Dette er grunnleggende rettigheter og helt nødvendige forutsetninger for reell ytringsfrihet.

Når journalister er så opptatt av å forsvare dette, er det ikke på egne vegne, men på vegne av oss alle.

arne.blix@adresseavisen.no