Oi, dette blir bra, tenkte jeg da showet åpnet klokken kvart over sju. To timer senere, da deadline kallet, var det blitt enda bedre.

De til sammen femti musikerne og sangerne som var i aksjon, ga den fullsatte kongressalen usedvanlig gode versjoner av sangene fra «The Last Waltz», konserten som The Band holdt i San Fransisco i 1976, og som senere ble legendarisk gjennom livealbum og film.

Musikerne fra Sambandet, Trondheimsolistene, blåserne og alle vokalistene hadde et fantastisk repertoar å gå løs på. Men å framføre noen av rockhistoriens beste låter med overbevisning og intensitet og sette sitt eget stempel på dem, er ikke lett. Likevel: De aller fleste klarte det.

Det startet sterkt med «Up On Cripple Creek», og akkurat som i 1976 var det bandets vokalist som sang. Den gangen var det Levon Helm. Nå var det Steinar Krokstad. Det svingte som bare rakkern.

Vi fikk høre sangene i en annen rekkefølge enn på livealbumet, men det gjorde ingenting. Prosjektets musikalske organisator, Skjalg Raaen, og de andre sørget for fin dramatisk oppbygning og stor spennvidde. Scenografien, med røde gardiner og draperier, var til og med i stil med det opprinnelige scenebildet.

Etter Steinar Krokstad leverte Kjell Inge Brovold og Hans Bollandsås forrykende rock and roll med «Mystery Train», før Trond Helge Johnsen og Lena Haarberg sto for kveldens første høydepunkt med sin gripende versjon av Neil Youngs «Helpless».

Flere høydepunkter fulgte. Charlotte Audestad sang Joni Mitchells vakre og meget krevende «Coyote». Dr. Bekken var selvfølgelig valgt til å framføre Dr. Johns «Such A Night», og Per Gynt var rett mann på Eric Claptons «Further On Up The Road».

Eilert Ottems «The Night They Drove Old Dixie Down» gjorde sterkt inntrykk, akkurat som «It Makes No Difference» med Tore Johansen og Erling Mylius.

Det skjedde så mye bra underveis at det er umulig å nevne alt.

Ulf Risnes viste nye sider av sitt vokaltalent på Van Morrisons «Caravan» og Siri Gellein ga en kraftfull gjennomgang av samme manns «Tura Lura Lural». Kari Rueslåttens «Evangeline» var vakker, og Anders Jektvik begeistret alle de 2000 publikummerne med «Forever Young».

«I Shall Be Released» og «The Weight» med haugevis av vokalister i aksjon ble solide utropstegn på en konsert som var usedvanlig godt gjennomført. Ikke minst ble kvelden en maktdemonstrasjon av det trønderske musikkmiljøet, som svært sjelden har vist seg fram på en så imponerende måte. 70-tallets «The Last Waltz» var historisk. Den trønderske versjonen vil vi også huske svært lenge.