Det er 19 år siden NTNU ble NTNU, etter at Stortinget i 1996 vedtok å slå sammen teknologene på Gløshaugen og allmennviterne på Dragvoll. Sammenslåingen har vært strevsom, og selv etter så mange år er det fortsatt ikke slik at «oss» og «dem» er blitt til «vi». Nå har styret i NTNU sagt ja til en ny fusjon. Mange ting blir annerledes denne gangen.

Det er ikke en fusjon mellom likeverdige. NTNU er mye større enn fusjonspartnerne, de tre regionale høyskolene i Gjøvik, Ålesund og Sør-Trøndelag. Det er heller ikke to universiteter, men ett universitet og tre høyskoler som skal slås sammen. I det ligger noen av de åpenbare truslene sammenslåingen står foran. Vedtaket i styret i NTNU synliggjør at det kan bli tungt å få med de ansatte ved universitetet på prosjektet. Kanskje speiler ikke de fem ansatterepresentantene alle NTNUs om lag 5000 ansatte. Avstemningsresultatet viser likevel at det blir krevende å få med de ansatte på reisen. Skal en fusjon lykkes, må styre og ledelse ha de ansatte med seg.

Kunnskapsministeren har sagt at han vil respektere det institusjonene selv bestemmer seg for. Når NTNU vil og de tre høyskolene vil, blir det slik. Fusjonen frem mot det som kan bli Norges største universitet er ikke bare utfordringer, trusler, ulikhet og kulturforskjeller på høyde med Galdhøpiggen. I sammenslåingen er det også muligheter. Det er derfor flertallet stemte ja til fusjon, selv om det ble med knappest mulig. Det store bildet er at Norge sårt trenger en opprydding i jungelen av utdanningstilbud på høyskole- og universitetsnivå.

Det er dessuten ikke slik at en fusjon er bare plunder og heft for «storebror» NTNU. Flere av fagområdene ved Høgskolen i Sør-Trøndelag (HiST) vil være en styrking av et sammenslått universitet. Høgskolen i Gjøvik er en attraktiv fusjonspartner, med tung ingeniørutdanning og nærhet til viktige industrimiljø. Høgskolen i Ålesund er en maritim spydspiss som utfyller NTNU godt.

Avstemningen i NTNUs styre avspeiler at det er ulike syn på saken. Det skulle også bare mangle i en stor, sak med motstridende hensyn. Det knappe flertallet viser likevel at det er et NTNU som uten begeistring gir seg i kast med å svelge tre høyskoler. De som er for fusjon har tvilt seg frem til et ja. Vi må tro at de fem som stemte imot har tvilt seg frem de også, selv om de stemte og argumenterte som en blokk. Som sagt er det også vanskelig å tro at deres stemmegivning representerer oppfatningen for alle ansatte.

Skepsisen til sammenslåing har flere årsaker. Det er blitt pekt på at sammenslåing vil ta tid og krefter og at prosessen har gått for raskt. For enkelte skyldes motstand også frykt for at eget fagområde vil komme dårligere ut. Ansatterepresentantene pekte i går også på at en storfusjon gir en uheldig regionaliseringseffekt, der NTNUs nasjonale rolle viskes ut.

Hvor mye av skepsisen skyldes at NTNU føler seg hevet over profesjonsutdanning og høyskoler som er spinkle på forskning? I åpent lende blir det ikke brukt slike argumenter, men er nokså tydelige der landskapet ikke er fullt så åpent. Her ligger det en kulturforskjell av dimensjoner. Fra høyskolen som har ansvar for veldig konkret profesjonsutdanning, til universitetet der forskning med stor F for mange er både veien og målet.

Er fusjonstilhengerne blendet av muligheten til å sitte i styret for Norges største universitet? Størrelse i seg selv er ikke et helt stuerent argument. På den annen side er det også slik at størrelse betyr noe. Det innebærer ekstra oppmerksomhet fra eier, omverden, studenter og fagfolk.

Noen blir med på en fusjon de skulle vært foruten. Andre vil men får ikke. I Nord-Trøndelag er det en høyskole som er blitt fullstendig ignorert når NTNU har tvilt seg frem til et standpunkt. Det har aldri vært ønskelig for verken HiST eller NTNU å ta med Høgskolen i Nord-Trøndelag (HiNT). Det eneste som kan gjøre HiNT til en del av NTNU er hvis kunnskapsministeren mot formodning tvinger NTNU til å ta dem med. Vedtaket i styret i NTNU er også et nederlag for Høgskolen i Narvik. De ønsket å bli en del av NTNU, men ønsket er ikke gjensidig.

Om fusjonen ikke har begeistring i dag, trenger den det for å bli gjennomført. Utfordringene er store, men det er også mulighetene.