I dag er langrennsjentene norsk idretts sikreste medaljesankere. Når skiforbundet skal gjøre seg lekker for sponsorene så dytter de Marit Bjørgen, Therese Johaug og Heidi Weng frem i rampelyset. I alle sammenhenger trekkes Marit Bjørgen frem som det perfekte forbildet – og det er med god grunn. Ingen norsk idrettsutøver står frem med et mer blankpusset image.

Dette er det samme skiforbundet som i det lengste forhindret at kvinner skulle slippe til i langrennssporet. Vi skal ikke lenger tilbake enn til 1950-tallet for å finne tiden de stengte kvinnene ute. Den som i første rekke kjempet kvinnens kamp var Ingrid Wigernæs som fortsatt er blant oss, og som mer enn noen annen kan glede seg over langrennsjentenes fantastiske resultater. Ingrid ble for øvrig tvunget til å gå sine første skirenn i skjørt.

Da Norge skulle arrangere OL i 1952, kom IOC med krav om at det skulle arrangeres langrenn for kvinner. Kravet var alt annet enn populært, ja det ble sett på som rent toskeskap i Norge.

Man mislikte tanken på å se kvinner som var snørrete og gispet etter luft når de kom i mål. Signaturen Veronica i Aftenposten ga trolig et treffende bilde på tidens kvinnesyn da hun skrev: «Ti kilometer langrenn for damer skaper ingen skjønnhet. Det er ikke pent å se på når de vakler i land, og det er tydelig at dette ikke er noen sport for kvinner.»

Omsider måtte skiforbundet bøye av og arrangere norgesmesterskap for kvinner. Året var 1954, men motstanden var fortsatt heftig, og som oftest begrunnet ut fra det estetiske. Slalåm og tennis ble sett på som estetiske idretter som kvinner kunne utføre, men ikke langrenn. Sverige, Finland og Sovjetunionen var allerede godt i gang med kvinnelangrenn.

Faktisk skulle det går tolv år, til VM i Oslo i 1966, før Ingrid Wigernæs og hennes «Jentut’n» gikk jentene inn i det norske folks hjerter. Jentene var fortsatt skiforbundets stebarn og tilgodesett med svært små ressurser. Slik skulle de fortsette langt inn på 70-tallet.

Likestillingen gikk tregt i skiidretten, og spesielt tregt i langrenn. Vi vet at likestillingsloven ble vedtatt i 1978. I 1986 kom Gro Harlem Brundtland med sin regjering der 44 prosent var kvinner, men det skulle ennå gå 16 år før vi fikk den første kvinnelige olympiske mester i langrenn ved Bente Skari.

Året etter, i 2003, slo Marit Bjørgen gjennom med et brak da hun vant VM-sprinten i Val di Fiemme.

Men fortsatt er Norges skiforbund generelt, og langrenn spesielt, sørgelig mannsdominert. Alle de ti landslagstrenerne er menn og hele smøreteamet på 14. Heldigvis er to av fem i langrennskomiteen kvinner. Og Britt Baldishol har fått selskap av flere kvinner i administrasjonen.

Fortsatt henger mannsdominansen igjen som et gufs fra den tiden kvinner fikk gå på ski bare hvis de brukte skjørt. Kvinnene er gode nok til å vinne medaljer og tiltrekke seg sponsorkroner, men de får ikke tillit til å ha toppverv i skidretten.

Kler det ikke Norge dårlig at kvinner er mest til pynt i nasjonalidretten vår?