Søndag viser NRK tredje og siste episode i den glimrende tv-serien «Alliert og alene», laget av trønderske Ekkofilm. Serien handler om noen av de norske forsøkene på å stoppe tyskerne i 1940 og om den mislykkede støtten fra de allierte.

De første engelske troppene som kom til Lillehammer-området for å hjelpe utmattede norske styrker, var utrente heimevernssoldater som møtte tyske kanoner med håndvåpen. Da bedre utstyrte engelskmenn kom, klarte de likevel ikke å utrette stort. Aksjonene ble en sammenhengende retrett gjennom Gudbrandsdalen og tilbake til et nedbrent Åndalsnes.

Dette var de aller første kampene mellom den engelske og tyske hæren under andre verdenskrig.

Et forsøk på å ilandsette franske og britiske tropper i Namsos, som ledd i en slags knipetangmanøver for å gjenerobre Trondheim, ble også totalt mislykket. De engelske soldatene som var med på fiaskofelttogene, fikk ordre om å holde kjeft. 10. mai måtte statsminister Neville Chamberlain gå av, nettopp på grunn av «The Norwegian disaster».

Ironisk nok var etterfølgeren, marineminister Winston Churchill, ansvarlig for mange av feilgrepene. Men det hører også med til historien at Churchill hadde ønsket å ta kontroll over norske farvann flere måneder før tyskerne angrep.

Den tyske okkupasjonen, og spesielt hendelsene i 1940, slutter aldri å engasjere og fascinere oss. Det er da heller ikke underlig. Aprildagene for 75 år siden var svært dramatiske og fylt av tragiske, heroiske, usannsynlige og ikke minst paradoksale og feilvurderte situasjoner.

Fortsatt våte etter å ha svømt i land fra den sønderskutte krysseren «Blücher» i Drøbaksundet, haiket to tyske offiserer til Oslo. I sokkelesten tok de inn på KNA-hotellet, der tyskerne hadde forhåndsbestilt flere rom, tørket uniformene og gikk ut i byen og kjøpte nye støvler. Disse to var de aller første okkupantene som inntok et kaotisk Oslo på formiddagen 9. april. Dette ifølge boka «Vi dro mot nord» som inneholder tyske beskrivelser av felttoget i Norge.

Mange hundre, kanskje nærmere tusen tyskere mistet livet, da «Blücher» ble senket. Overlevende rekvirerte norske lastebiler og kjørte uhindret inn til hovedstaden. Med norske sjåfører som kjentmenn dro de tyske fortroppene videre nordover. Ved hjelp av flaks og bløff ble Hamar «erobret» av fire enslige tyskere på motorsykkel.

De tyske krigsskipene kom seg inn Trondheimsfjorden, og Trondheim ble besatt uten at et skudd ble løsnet. Bare noen dager senere jobbet hundrevis, etter hvert flere tusen, svært godt betalte trøndere på Værnes for å klargjøre rullebanen, slik at tyske bombefly kunne utslette norske byer, stoppe de allierte og bidra i kampene om Narvik. Samtidig, bare noen kilometer unna, og under de verst tenkelige forhold, kjempet forsvarerne av Hegra festning videre i flere uker!

Historien om det avgjørende norske bidraget til istandsetting av den strategisk svært viktige Værnes flyplass er fortalt både i aviser og i bokform, men er likevel et ikke altfor godt kjent eksempel på at nordmenns kampvilje og holdninger var svært blandet, særlig i krigens første fase. Gjennom annonser i Adresseavisen var det faktisk fylkesmannen og sivile myndigheter, muligens under press, som oppfordret folk til å ta arbeid på Værnes.

Det finnes mange fortellinger om hvordan det meste gikk galt da Norge plutselig fikk krigen i fanget for 75 år siden. «Alliert og alene» forteller historiene til en rekke hardt kjempende nordmenn og allierte som fortvilt forsøkte å holde stand mot overmakten mens de ventet på hjelp fra England og Frankrike. Harde kamper med store tap på begge sider foregikk mange steder i Sør- og Midt-Norge.

I tv-dokumentaren er flere slag og kampsituasjoner gjenskapt med skremmende og fascinerende troverdighet. Ikke mange i dag er klar over at en skvadron på syv norske jagerfly av typen Gloster Gladiator faktisk klarte å komme seg på vingene 9. april for så å skyte ned fire tyske fly. Sammen med senkningen av «Blücher» bidro dette til å forsinke tyskernes erobring av Oslo, slik at konge og regjering kom seg unna. I «Alliert og alene» er denne luftkampen rekonstruert så bra at vi som seere føler at vi er med opp i lufta.

Se filmklippet om tv-serien

I en annen scene, som man nesten kunne tro var oppdiktet, ligger en hardt skadd fransk soldat på sykehuset i Namsos mens sengen rister av bombenedslagene som utsletter byen. Samtidig står sykepleierskene rundt ham og synger salmer. Så møter vi den samme franskmannen som gammel mann. Han forteller om hvor ille han syntes det var at byen ble rasert på grunn av de franske soldatenes tilstedeværelse.

Serien gir oss nøkterne og intense intervjuer med en rekke norske, engelske, franske og polske krigsveteraner som deltok i kampene i Norge i 1940. Historiene deres er filmet med svært nøyaktig gjengivelse av hendelsene. Uniformer, våpen, utstyr og kjøretøyer er, så langt det er mulig, historisk korrekt ned til minste detalj.

Alle de viktigste bidragsyterne til serien er trøndere, og store deler av innspillingen og produksjonen har foregått i Trøndelag. I motsetning til «Kampen om tungtvannet» som gikk på tv tidligere i vinter, og som fikk stor medieoppmerksomhet, har «Alliert og alene» ufortjent gått litt under radaren. Denne serien gjør et vel så sterkt inntrykk. Den forteller også vel så viktige historier.

Først og fremst om krigens tragiske realitet, om vold og smerte og ødeleggelser, om modige og redde unge menn som blir ofre i en improvisert og kaotisk motstandskamp, prisgitt kyniske og inkompetente politikere i England. Tv-serien formidler også hvordan utfallet av det tyske angrepet på Norge kunne vært annerledes dersom vi hadde vært litt bedre forberedt, og ikke minst dersom den allierte hjelpen hadde vært mer effektiv og helhjertet.

Bitrest er historiene om alle som kjempet og falt forgjeves, med gjenerobringen av Narvik som det kanskje grelleste eksempelet.

Her klarte over 30 000 norske, engelske, franske og polske soldater å påføre den tyske hæren det første ordentlige nederlaget under krigen. Men samtidig fant de allierte ut at de trengte styrkene i Vest-Europa og trakk seg ut. Uten alliert hjelp ga Norge opp og kapitulerte 9. juni. Siste episode av tv-serien handler om nettopp Narvik-kampene.

Selv om Norge var et av de landene som slapp billigst unna, er hendelsene under krigen fortsatt gjenstand for nye tolkninger og til dels opprivende diskusjoner. Hvem var de verste landssvikerne, NS-folk, frontkjempere og tyskertøser – eller de som jobbet for tyskerne? Var Norge egentlig i krig etter 9. juni 1940? Var norsk-britiske aksjoner i Norge under krigen verd de sivile ofrene de medførte? Hva med opptredenen til regjeringen og Stortinget? Hva hadde skjedd hvis …?

For oss som var barn på 50-60-tallet var okkupasjonen bare 10–15 år unna, men likevel noe veldig fjernt og nesten abstrakt som de voksne refererte til. «Krigen» ble mer et begrep enn en realitet.

For unge i dag er den kanskje like fjern som 1814. Samtidig ser vi nå nye volds- og krigshandlinger i Europa, og vi blir tvunget til å tenke:

Hva skjer hvis …?

Et både ubehagelig og fascinerende spørsmål: Hva ville jeg gjort om en fremmed makt tok over? Jobbet på Værnes, holdt meg passiv i bakgrunnen eller kjempet på Hegra festning?

Les også kommentaren: Dersom Oscersborg ikke var unntaket