Lørdag 9. mai runder pressemannen og forfatteren 80 år.
Han kom til Adresseavisen som sjefredaktør i 1974 og huskes som en engasjert og omgjengelig sjef – alltid på farten med en «Sorte Mand»-sigar i munnviken. Redaktørfløyen på Heimdal ble gjerne kalt «Tåkeheimen» på grunn av den tjukke røykluften i gangen.
– Det gikk et par sigaresker i uken, meg jeg drakk ikke noe særlig jeg da, forteller Norland, og legger til at sigarene var mer enn nytelse.
– Hvis noen kom inn på kontoret og hadde et problem var det utrolig hva det betød å få en sigar, pakke den opp og tenne den. Gemyttene ble med ett roligere bare av det, sier 80-åringen.
Selv røykte han sin siste sigar i oktober 2004.
– Jeg hadde fått min livskvote da, men jeg etterlot meg nok en del avisrøkere i de avisene jeg var i, ler han.
Lyn fra klar himmel
Norland hadde jobbet som politisk medarbeider i Aftenposten i ti år og var vaktsjef i VG da han ble headhuntet til Adresseavisen. Erling Nordvik var egentlig ansatt som redaktør i 1974, etter Reidar Stavseth. Men en forandring i Høyre gjorde at han ble formann der, etter Kåre Willoch. Plutselig sto avisen sto uten sjefredaktør. Norland hadde både journalistisk teft og erfaring og var også tilknyttet det rette partiet – Høyre.
– Tilbudet kom som lyn fra klar himmel, men det var en enestående mulighet for en nysgjerrig reporter å få den jobben i en så stor avis, med de tekniske mulighetene og den økonomien som var, forteller Norland, som flyttet inn på Jakobsli med kone og fire barn.
Byen fulgte ikke etter
Avisen hadde akkurat flyttet store deler av redaksjonen og hele desken fra midtbyen til Heimdal. Her var det også var investert i et trykkeri i toppklassen.
– Flytteavgjørelsen var truffet før jeg kom og for meg sto det som et problem at avisen skulle flytte fra sentrum. Jeg har alltid ment at forholdet mellom en avis og en by skal være sånn at man kan gå innom avisen og snakke med redaktøren og journalistene, en skal ikke trenge bil, sier Norland som løste saken med å pendle mellom Heimdal og Nordre gate.
– Sånn fikk jeg fin kontakt både med byen og distriktene. Og mens resten av avisen satt på Heimdal kunne jeg ta meg en tur bort på Erichsen eller Hjørnet på Britannia, minnes han.
– Tanken var at avisen skulle ligge foran byutviklingen, det var jo boligbygging i den retningen. Men jeg moret meg litt over at de ventet at byen skulle følge etter. Trondheim ble jo liggende, smiler han.
Torp styrte fra kirkegården
Men den nye redaktøren trivdes i avisen og skryter uhemmet av kollegene. Han fikk også god kontakt med trykkeriet og markedsavdelingen på huset.
– Det var utrolig mange flinke mennesker i staben, og min jobb var å tenke nytt. Det var det gode muligheter til med det nye presseanlegget, sier han og forteller om da frilanser og flyger Bård Gimnes ble sendt ut for å fotografere Tretten-ulykken i 1975.
– Dagen etter kunne vi trykke en helside i farger, vi hadde store muligheter med utstyret og ressursene vi hadde.
Men unge Norland merket også at arven etter sjefredaktør Harald Torp satt dypt i organisasjonen. Torp satt i redaktørstolen fra 1927 til 1969, kun avbrutt av fire krigsår da okkupasjonsmakten tok over avisen. Etter at Harald Torp trakk seg i 1969, fikk avisen to sjefredaktører: Reidar Stavseth og Fritjof M. Åldstedt. Stavseth gikk av i 1974, og det var denne jobben Norland overtok.
– Jeg kom fra VG og ville lage et litt tabloid julenummer og kalle det «Jule-Adressa». Da kom protestene: «Torp ville ikke hatt det», sa flere. Han styrte fortsatt fra kirkegården. Men vi måtte komme videre og det ble både «Jule-Adressa» og «Påske-Adressa», ler jubilanten.
Uheldige koblinger
På 70-tallet var avisene kommet inn i en løsrivelsesfase fra de politiske partiene, og Norland gjorde sitt for å løsne på de politiske båndene.
– Adressa ble oppfattet som Høyres organ, og noe av min oppgave ble å frigjøre avisen på flere måter. Fra mine år som reporter på Stortinget hadde jeg opplevd at vi satt på Høyres gruppemøter og fikk høre hemmeligheter vi ikke kunne skrive. Da var det bedre å forlate møtene og begynne vanlig nyhetsjakt. Dette videreførte jeg i Trondheim. Jeg satte pris på at Odd Einar Dørum kalte meg mannen som åpnet Adresseavisen i sin erindringsbok, forteller han.
Norland ryddet også opp i noe han så som en skjev dekning innen bildende kunst.
– Det var noen koblinger mellom kunstlivet og avisen som jeg ikke kunne akseptere, og jeg fikk slutt på det. De startet til og med en underskriftskampanje mot meg. Men det tok jeg ikke alvorlig, jeg var vant til å bli skjelt ut fra VG. Men en dag kom det en lang mann med ryggsekk inn på kontoret. Det var Håkon Bleken som ville takke meg på vegne av flere kunstnere for at vi hadde begynt å skrive mer uavhengig om kunstfeltet, forteller han.
Gikk til VG
Gammelredaktøren er glad for å høre at avisen i juni flytter tilbake til Trondheim sentrum. Han synes også det nye sjefredaktørvalget av Tor Olav Mørseth (34) virker lovende.
– Jeg kjenner ham ikke, men alderen høres bra ut. Det er ikke dumt å være ung når en trenger forandring, fastslår han.
I 1977 forlot han Adresseavisen til fordel for sjefredaktørstillingen i VG.
– Det var vel kona eller været, sa folk. Men det var heller at VG-jobben var for spennende til at jeg kunne si nei. Jeg kjente huset fra før og det var i Schibsted-konsernet som jeg også kjente godt fra før, sier Norland.
Sølvgrått lys over fjorden
I årene som kom måtte han flere ganger forsvare VGs tøffe tabloidoppslag, både ut mot leserne og i rettssalen.
– Det var en løssalgsavis i vekst. Jeg mente at avisen måtte kjøre en linje hvor vi var spektakulære og ta flere sjanser. Hvis ikke kunne vi pakke sammen. Men alt skulle være riktig, og jeg måtte stille store krav til nøyaktigheten i det vi gjorde. Det var en del å rydde opp i, og jeg gjorde mitt beste for å forsvare våre feil. Men jeg har aldri sett noe poeng i å angre, det kommer alltid en ny avisdag. Avisen slåss for lesernes interesser og vi tok også opp mange saker som ingen andre rørte, sier han, og forteller at hans tøffeste lederoppgave kom da han skulle ta over sjefredaktørjobben i Aftenposten etter Egil Sundar i 1989.
– Han var en flink mann, som jeg kjente fra før. Men han hadde kommet i en situasjon hvor han ble avsatt, og hvor staben var delt i synet på avgjørelsen. Det var som å gå inn i løvens hule, men det gikk bra det også, sier Norland, og lar igjen tankene fly tilbake til Trondheim på 70-tallet.
– Byen gjorde sterkt inntrykk. Jeg husker det sølvgrå lyset over Trondheimsfjorden når natten kom på sommeren, midt mellom østlandsmørket og den nordnorske midnattssolen. Det var noe romantisk og mystisk over det, sier Andreas Norland.