17. mai. Norges største festdag, men også en dag for å beundre og bli beundret. Særlig de stadig flere som kan pynte seg i feiende flott bunad. Ja da, bunad er flott. Stilig, vakkert, yndig, og alt det der. Til og med menn kler bunad, med noen unntak, riktignok.... 17. mai hadde ikke vært det samme uten bunader.
Les også: Bunadsboom blant menn
Et par dager før dagen tillater jeg meg likevel å være litt surmaget: Har alle som går i bunad egentlig råd til det? Eller har de bare tatt seg råd? Er bunad blitt et må-ha moteplagg? Hvor går de store pengene? For å ta det siste først: Før var det ofte Husfliden som kunne melke denne delen av norsk velstand. De siste årene har de fått konkurranse. Det er bra, selv om noen bunader skulle være sydd i Asia, langt fra et 17. mai-tog.
Det er ikke verre at nordmenns rikdom brukes på bunad, enn at de går til oppussing av hus og andre ting der velstandsvorter tyter ut. Det er likevel grunn til å reflektere over at mange bruker flere titusen på et klesplagg med utstyr og sølvblankt tilbehør. Riktignok kan en bunad brukes i mange år, til og med i flere tiår, hvis ikke kroppsfasongen setter sine begrensninger. Mange bunader går også i arv. Lang tids bruk er ett av argumentene for at bunad kan være en fornuftig investering. Men likevel. En fullrigger av en kvinnebunad koster fort 50 000 kroner. En herrebunad er gjerne enda dyrere. Kan det ha sammenheng med at menn er enda mer betalingsvillige når vi har bestemt oss for å kjøpe det vi vil ha?
Fotoutstyr, sykler, annet sportsutstyr, kaffemaskiner, TV-er; vi omgir oss med mye som er himla kostbart, og som i det store og det hele er utslag av nordmenns individuelle og kollektive rikdom. Slik sett er ikke bunader verre enn mye annet.
Les også: Seks grunner til at du bør kjøpe bunad
Les også: Gardermoen åpner egen bunadssluse
Det særegne med bunader er at de blir veldig synlige i mai, med festdager, konfirmasjoner og annet. Er vi blitt fanger av at «alle» har bunad? Er det som er bunads-himmelen for noen blitt et økonomisk helvete for andre? Markedsmekanismen med skiftende moter er at det skaper en dynamikk som forteller oss at nå er det på tide å skifte ut det gamle. Slik går verden videre, og nye varer kan produseres, kjøpes og brukes. Det ligger en enorm økonomisk kraft i det som i sosialøkonomien kalles «The same as Jones-effekten». Vi vil ikke være dårligere enn naboen. Når han har kjøpt ny bil, gjør også du det. Så følger jeg etter. Det er ikke tilfeldig at når én nabo legger ny takstein på huset, kommer vi andre etter.
Ofte blir det pekt på det kjøpepresset som ungdommer blir utsatt for. I russetiden kan vi her oppe i nøkterne Trøndelag prise oss lykkelige over at galskapen med russebusser som koster flere hundre tusen kroner, i noen tilfeller millioner, ikke har nådd hit. I det perspektiv er det moderat og nøkternt med en bunad som har betydelige gjenbruksmuligheter. Likevel er det ingen grunn til å se bort fra at kjøpepresset også gjelder nasjonaldagens festplagg.
Les også: Konfirmasjonspenger bør spares
Enten det gjelder takstein, bunader eller sykler, er det ganske sikkert at mange kjøper noe de egentlig ikke har råd til. De burde disponert pengene annerledes. I rike Norge er det ikke lenger lett å se formelle spor etter økonomisk ulykke. Tvangsauksjoner er praktisk talt avskaffet, og svært få slås konkurs. Likevel blir det mer råtten gjeld og antallet dårlige betalere øker, viser statistikk fra inkassobransjen.
Folk som pynter 17. mai-toget med bunad skal ikke mistenkes for at de er dårlige betalere. Men det er heller ikke slik at det alltid er den som har på seg bunaden som er dens reelle eier.
All forbruksgjeld er ille. Bunad på krita er ekstra stusslig.