Når bare australsk filmversjon av «Macbeth» gjenstår i hovedkonkurransen i den 68. utgaven av filmfestivalen i Cannes, kan det fastslås at Joachim Triers «Louder Than Bombs» har en fair sjanse til pris søndag. Neppe Gullpalmen, men i konkurranse om juryen spesialpriser og manuspris bør filmen være aktuell.
Den internasjonale mottagelsen av «Louder Than Bombs» i Cannes har variert fra sterk begeistring til syrlig slakt. Britiske kritikere ser gjennomgående ut til å være mest kritisk, mens flere toneangivende amerikanske kritikere er mest begeistret. Om Coen-brødrene som leder juryen, heller mot de amerikanske kritikerne, kan det bli norsk pris i Cannes søndag.
Av de 18 konkurransefilmene som er rullet ut og dissekert er Triers film etter mitt syn blant de 5–6 beste. I en årgang med få lysende mesterverk, men også få undermåls filmer, er det tre som står igjen som årets høydepunkt og klare Gullpalme-kandidater.
Den ungarske debutfilmen «Son of Saul» av Laszlo Nemes, er Auschwitz-drama uten like og årets store funn på festivalen. En impresjonistisk thriller fra dødsleiren, om en jødes desperate forsøk på å hindre liket av et barn i å li brent. Det vil være mer overraskende om den ikke får pris enn om den får det.
Av de tidligere prisbelønte filmskaperne i mønstringen, har bare taiwanske Hou Hsiao-Hsien og amerikanske Todd Haynes levert opp mot sitt aller beste. De langsomme, vakre kampsportfilmen «The Assassin» fra 800-tallets Kina og melodramaet «Carol» om en voksen og en ung amerikansk kvinne i dulgt kjærlighet på 50-tallet, er vakker og flott filmkunst.
Bak disse tre, sammen med Joachim Trier, er en rekke gode, dristige og interessante filmer med ekstreme enkeltkvaliteter. Fra Michael Caines spill i Paolo Sorrentinos «Youth» via Hirokazu Kore-edas varme søsterfilm «Our Litter Sister» til absurde greske «The Lobster» med Colin Farrell i hans beste filmrolle. At den første norske filmen i hovedkonkurransen i Cannes på 36 år hevder seg i dette selskapet, er en stor prestasjon.
