Onsdag 3. juni fyller musikeren og akademikeren 70 år. Lørdag samler han et solid knippe musikervenner til bursdagsfest på Dokkhuset.

– Jeg føler meg i bra form og er heldig som får oppleve dette, sier jubilanten.

Alterhaug stiller på scenen med sin egen kvintett, bestående av Jon Pål Inderberg, Vigleik Storaas, Frode Nymo og Erik Nylander. Inderberg er også kveldens konferansier og skal introdusere gjester som Palle Danielsson, Karin Krog, Knut Riisnæs, Jan Erik Kongshaug, Asmund Bjørken, Ivar Antonsen, Hallgeir Pedersen, Espen Rud, Erling Aksdal, Elisabeth Lid Trøen, Truls Rønning, Roy Hellvin, Oddbjørn Blindheim og Eyvind Wahlen.

Basale behov

– Det er en anledning til å bringe musikervenner sammen. Jeg har fått være med på mye spennende, både sosialt og musikalsk. Musikken har vært viktig for min personlige utvikling og forhåpentligvis har jeg bidratt til andres utvikling gjennom undervisning og andre musikalske møter, sier Alterhaug som flyttet til Trondheim i 1966 for å studere ved Musikkvitenskapelig institutt.

–Jeg er veldig opptatt av verdien av kunst og estetiske fag i skolen. Gjennom et langt liv har jeg sett hvor viktig det er for mennesker å utfolde seg i aktiviteter som ikke nødvendigvis kan måles. Hvis alt skal være kvantifiserbart glemmer vi de basale behovene, som tilhørighet, identitet og det å kjenne at man betyr noe, sier 70-åringen.

Mangfoldig kulturliv = sunt samfunn

Han ble raskt en sentral person i Trondheims jazzmiljø sent på 60-tallet, og spilte blant annet fast med Asmund Bjørken.

– En kan si mye om 68-generasjonen, men den fikk satt en del ting på agendaen, blant annet kunstpolitisk, som jeg mener fortsatt er veldig viktig. Det er synd om kunstfagene er på vikende front nå. For i et sunt samfunn har man et kulturliv som er mangfoldig. Det kan skape en type generøsitet og forståelse for ulikhet. Med så mye skremmende som skjer rundt oss er det viktigere enn noen gang, mener han.

I sonen med Baker

Gjennom et langt musikerliv har han har spilt med flere av jazzens legender, som Ben Webster, Chet Baker, Clark Terry, Lee Konitz, Lucky Thompson og Joe Henderson.

Alterhaug snakker om øyeblikkene, smilene, tilfredsstillelsen med å få til noe sammen med andre.

– Jeg glemmer ikke de sterke musikalske øyeblikkene med Chet Baker eller Ben Webster hvor jeg følte: «Oi!, nå skjer det noe vi ikke kan sette ord på». Du kommer i en sone der alt klaffer, som også publikum merker. Det har jeg opplevd både med de store musikerne og med amatørmusikere. Men gleden over øyeblikket er det samme. Det er universelt, sier Alterhaug som er opptatt av å lytte.

Viktigheten av å lytte

– Øyet blir oppfattet som vårt sterkeste sanseorgan, men jeg mener øret har fått for liten vekt. Det lyttende menneske er ikke så kontrollerende som det seende. Målinger av alt er blitt standard i vår vestlige kultur. Men det som kommer inn i øret kan ikke måles på samme måte. En må forstå at tiden er det som knytter fortid, nåtid og fremtid sammen; derfor er det øyeblikket, det samtidige, som gjør oss til en del av en enorm helhet. Det er utrolig viktig å få inn tidlig, sier Alterhaug.

Bjørn Alterhaug med venner spiller på Dokkhuset lørdag 6. juni klokken 19.