Debatten om å ta imot flere flyktninger fra Syria har tidvis vært som en pinlig demonstrasjon av den politiske smålighetens plass i verdens rikeste land. For målt mot den største flyktningkatastrofen i etterkrigstiden, blir også vårt nye bidrag beskjedent. Onsdag kom endelig et bredt flertall på Stortinget frem til en avtale om å hjelpe 8000 flere syrere, i hovedsak neste år og i 2017.

I regjeringen er det fire Frp-statsråder som skal tilrettelegge for flyktningene. Partileder Siv Jensen skal finne pengene (anslått til to milliarder kroner i året). Justisminister Anders Anundsen står ansvarlig for opphold til de som faktisk trenger det. Statsrådene Solveig Horne og Robert Eriksson skal sørge for bolig og inkludering, arbeid og støtte. Det er fire statsråder som ikke vil ha én eneste flyktning ekstra. I hvert fall ikke en kvoteflyktning som vil passere køen av flyktninger som allerede venter i mottakene; over 5000 mennesker.

Målt mot den største flyktningkatastrofen i etterkrigstiden, blir også vårt nye bidrag beskjedent. Kommer planene i mål er det tross alt 8000 syriske vinnere. Kanskje blir det noen færre telt i Libanon, kanskje ikke. I norsk politikk er det flere tapere enn vinnere - Høyre har tapt, Arbeiderpartiet har tapt og Fremskrittspartiet troner på toppen blant taperne. Helt på tampen av forhandlingene valgte også SV å markere sitt tap ved å melde seg ut av sluttoppgjøret.

Samtidig er det en politisk seier at seks partier kan enes om en såpass stor humanitær aksjon. Det vil koste, men er høyst nødvendig. Uten Arbeiderpartiets nye engasjement i vår, med landsmøtevedtak om 10 000 syriske flyktninger i år og neste år, hadde neppe onsdagens avtale kommet på plass. Ap har vært pådriveren i denne saken, og har for første gang i denne perioden overstyrt regjeringen. Med Syria-saken har Ap fått vist sitt menneskelige ansikt, fått samlet opposisjonen og splittet regjeringen. Ap har brutt med linjen som bar slagordet streng og rettferdig.

Ap-leder Jonas Gahr Støre har grunn til å være fornøyd, selv om han måtte gi etter på antall flyktninger og godta at regjeringen får mer tid. Høyre har strittet imot, men samtidig vist stor romslighet og forhandlingsvilje. 8000 flere flyktninger fra Syria var ikke Høyres sak, men nå er den det.

Les flere kommentarer fra Harry B-A. Strand her

Statsminister Erna Solberg er blitt garantisten for at avtalen gjennomføres. Det mest nærliggende for Frp er å ta dissens når regjeringen skal fremme de konkrete sakene avtalen betinger. Dermed havner Frp i SV-fellen. Under det rødgrønne styret valgte SV flere ganger å demonstrere for all verden, men bli med på ferden. Partiets oppslutning er nå stort sett under sperregrensen.

For Frp er motstand mot innvandring trolig en viktigere sak enn summen av saker SV tok dissens på i regjering. Siv Jensen har havnet i en særdeles krevende rolle. Det gir omtrent ikke troverdighet at et parti som sier bastant nei til flere syriske flyktninger, skal legge til rette for at Norge mottar ytterligere 8000 i verdige former.

Politisk er Frp satt sjakk matt - med stor fare for å bli beskyldt for å klamre seg til makten.