Det er nå engang ytringsfrihet her til lands; det står til og med i Grunnloven. Og ytringsmulighetene har jo blitt grenseløse. I gamle dager skrev man brev på papir til avisene, med innledningen «herr redaktør» (redaktørene var bare menn i disse gamle dagene). Så var man avhengig av at en kritisk redaktør godtok å sette ens meninger på trykk på den sparsomme spalteplassen man hadde satt av til allmuens meningsytringer, og det nåløyet var det ikke alltid enkelt å passere.
I dag trenger man bare et tastatur og tilgang på internett for å komme ut med sine meninger. Mange som tidligere ville fått sine meningsytringer arkivert sammenkrøllet i papirkurven, har nå ytringsmulighet, og den benytter de, må vite. Mye er jo bra med denne utvidede ytringsmuligheten. Den gir mulighet for en åpen debatt, selv om kommentarfeltene ikke akkurat er en «debatt», men et forum hvor man får vist fram de ukorrigerbare meningene man har utstyrt seg med.
Ytringsfriheten innebærer også en «rett» til å være usaklig, til å formidle meninger helt uten dekning i virkeligheten og til å sjikanere andre. Dette er vel ikke den mest sjarmerende siden ved denne grunnleggende demokratiske rettigheten, og dette er vel grunnen til at mange av oss heller hogger ved eller lufter bikkja enn å ta ordet i kommentarfeltene. Konsekvensen er dessverre at kommentarfantastene digger hverandre og tror at verden tenker som dem.
Noen synes å forveksle ytringsfriheten med en rett til ikke å bli kritisert, imøtegått og verbalt angrepet. Det er feil. Å kritisere også de som kritiserer er en viktig del av ytringsfriheten. Innholdet i Rotmos meninger er en sak for seg, men ordbruken fortjener han hard motbør for, gitt at man er opptatt av at også en innvandringsdebatt bør ha et visst nivå. Ikke alle er visst det.
Men så var det meningene. Det er en ærlig sak å endre sine meninger gjennom livet. Mange av oss har jo gjort det, men det hører med til sjeldenhetene at man kaster hesten rundt og begir seg i strak galopp i stikk motsatt retning med bruk av sporer og pisk. De fleste holder i det minste fast ved sine grunnleggende holdninger, om enn kursen justeres noe.
Rotmo har to problemer; dels framsto han i sine yngre dager som en artig raddis, dels er han stadig artist. Artistkarrieren hans er bygd nettopp på det raddis-imaget han etablerte via Vømmøl og en del av tekstene der, da han sang om Marx og Mao og sagbruksmester Gyldentann. De meningene artisten Rotmo nå sitter med en tom vinflaske og framfører i den spanske solnedgangen og attpåtil setter på trykk, skyter Vømmøl-konseptet i foten. Kanskje har han ved dette skaffet seg et nytt publikum, ikke vet jeg, men jeg ser at konserter avlyses og spilleoppdrag faller bort.
Å oppleve at en artig raddis på sine eldre dager ikke lenger er artig, men plutselig stikker hodet fram til høyre for Frps Tybring-Gjedde, er rimeligvis et sjokk for mange gamle fans. Det blir som et gulvur som slår tretten slag, noe som ikke bare i seg selv er feil, men som også gjør at man undrer seg over om de foregående tolv slagene var riktige. Er mannen hel ved, eller bare en råttistokk?
Kanskje skal vi gamle fans nøye oss med å mimre til gamle Vømmøl-plater. Eller kanskje ikke; før ble det ingen jul uten «Vårres jul». Det blir det i år. Bjella hi itj lenger så fin ein klang.