– Det er spesielt å komme tilbake, det er røttene i meg som kommer frem, sier Roald Sturla Næss (66), og skuer utover mot Fosenhalvøya hvor han vokste opp på 50-tallet.

Samtidig ser han tilbake på 35 år i Utenriksdepartementet, 21 av dem i utlandet.

– Du får sett ditt eget samfunn utenfra på en helt annen måte når du bor så lenge utenlands. Du ser alle de gode sidene, og forstår hvor heldige vi er som har sånt velferdssamfunn. Samtidig legger en også godt merke til noen av svakhetene, sier Næss, som sammen med kona Venke trives godt i Irlands hovedstad hvor de har vært siden 2011.

Roald Sturla Næss i Store norske leksikon

Kontraster i Iran

Kontrasten fra «Dublin's fair city» til hans første ambassadøroppdrag i Teheran i 2007 er stor. Dette var mens Statoil ennå hadde stor aktivitet i landet, før de sammen med en rekke internasjonale selskaper trakk seg ut på grunn av sanksjonene og striden om Irans atomprogram.

– Det var en utrolig spennende tid, og veldig interessant å få innblikk i Iran og Midtøsten og alle de konfliktene som preger regionen, og som igjen påvirker resten av verden. Men fire år i Teheran var lenge nok, sier han.

Ambassadøren snakker om Iran som en historisk kulturnasjon, men uten demokrati og med religiøse ledere som preger samfunnsnormene. Landets atomprogram og de mange menneskerettighetsbruddene får mye oppmerksomhet.

– Iran har blitt demonisert i vestlige medier, og det er ikke så rart, for det er et lukket samfunn. Men medienes dekning får ikke med nyansene, og det er et stort skille mellom regimet og befolkningen. Iranerne er et utrolig hyggelig og gjestfritt folk. Storfamilien står veldig sterkt, og det er veldig ulikt mange vestlige samfunn hvor statlige og kommunale institusjoner har tatt over mange av omsorgsfunksjonene som familien hadde før, sier Næss.

Roald Sturla Næss på Twitter

Sjelden visitt

– Er Norge blitt et kaldere samfunn?

– Nei, det tror jeg ikke, selv om det nok er forskjeller mellom by og land. Men vi har evnen til å stå sammen når det røyner på, det viser for eksempel reaksjonene på 22. juliterroren. Men i det daglige blir nok mange opptatt med seg og sitt, jeg ser at mange har det veldig travelt i unge familier, sier Næss som selv er bestefar til to barn som bor i Oslo.

Etter at moren gikk bort i 2003 har det blitt få trøndelagsvisitter. Familien har hus på Stabekk og hytte på Golsfjellet, og det er vanskelig å rekke over alt når de først er i gamlelandet.

På skole med Åge

– Det var harde kår i Kyst-Norge etter krigen, forteller Næss som forlot hjemstedet for å gå på realskole i Namsos som 15-åring. Der møtte han blant annet Åge Aleksandersen.

– Han var ett år eldre enn meg. Jeg husker ham som litt opprørsk, og veldig opptatt av musikk som gikk i en annen retning enn dansemusikken som preget festlokalene den tida, sier Næss som fortsatt har mange av de samme musikalske forbildene som sin medelev.

– Det begynte med Beatles, men etter hvert kom Bob Dylan og Neil Young og all musikken fra Woodstock-festivalen. Jeg går fortsatt på Neil Young-konserter og jeg er veldig glad i Springsteen, vi er jo like gamle også, ler ambassadøren.

Skolelei

Næss var skolelei etter realskolen, og istedenfor videre skolering på gymnas flyttet han i 1968 til Oslo og begynte å jobbe i Posten. Men med årene kom lysten til å studere mer, og han fullførte etter hvert gymnaset som privatist, ved siden av skiftarbeidet i Posten. Siden ble det universitetsstudier i sosiologi, statsvitenskap og journalistikk. Han jobbet en periode i Aftenposten.

– Men jeg syntes journalistikken virket som en livsstil med mye uregelmessig arbeidstid. Det var litt sånn at kom du over en nyhet så var du automatisk på jobb, forteller Næss, som dermed søkte seg til Utenriksdepartementet.

– Jeg oppdaget litt for sent at å jobbe i UD også er en livsstil. Uansett om en har fri eller ferie følger en med på det som skjer i verden, sier Næss.

Med familien

I Utenriksdepartementet har han jobbet mye med sikkerhetspolitikk. Han var en del av NATO-delegasjonen i Brussel på 80-tallet, midt under den kalde krigen som splittet Sovjetunionen og Vesten. Han var i Praha i det gamle Tsjekkoslovakia mens Gorbatsjovs perestrojka var i ferd med å endre Øst-Europa radikalt, og forlot landet året før fløyelsrevolusjonen i 1989. Etterpå ble han engasjert i nedrustningsspørsmål, og spesielt arbeidet med den omfattende CFE-avtalen tidlig på 90-tallet. Noen år etter jobbet han med menneskerettighetsspørsmål i Genève. Han har også jobbet med kultur- og pressespørsmål ved ambassaden i Stockholm.

De to sønnene var med på oppholdene i Brussel og Praha på 80-tallet. Til Stockholm dro han alene, mens kona har vært med til Genève, Teheran og Irland. Han er takknemlig for at hun har vært positiv til utenlandsoppholdene, men innrømmer at de var spente da de hadde to små gutter som skulle begynne på engelsk skole og flamsk barnehage i Brussel på 80-tallet.

– Men det gikk veldig bra og ungene har fått veldig mye gratis med språk og innblikk i andre kulturer.

Slag på slag

Norgesferien er snart over og Næss og kona forbereder seg på en ny høst i Dublin hvor han regner med å bli til neste sommer. Norge og Irland har et utstrakt bilateralt samarbeid, og forbindelsene mellom landene er mange. Fjoråret bød blant annet på flere oppdrag rundt 1000-årsjubileet for slaget ved Clontarf i 1014, hvor irene slo tilbake mot vikingene. Slaget er regnet som begynnelsen på slutten av vikingens innflytelse i landet.

– Det er like viktig i irenes historie som slaget på Stiklestad er for oss, forteller han.

Offisiell side for den norske ambassaden i Irland