Kultur: Mange fryktet at kulturlivet skulle bli rasert etter at de blåblå fikk kulturministeren. I dag ser det ut som at de største forskjellene på rød og blå kulturpolitikk ligger i retorikken. Foto: NTB scanpix

Det er i alle fall konklusjonen skal en tro det en hører under den store kulturdebatten på Arendalsuka. For hva er egentlig forskjellen på rød og blå kulturpolitikk? Handler det bare om hvem som bevilger mest penger?

Les også: Hva skal til for å vinne valget?

Det er en overdrivelse å si at kulturminister Thorhild Widvey (H) ble tatt imot med åpne armer av Kultur-Norge. Etter mange gavmilde år med rødgrønn regjering, fryktet mange at nå ble det rasering og harde tider. Det ble ikke bedre av at Widvey er en type politiker som ikke snakker kulturlivets språk. Hun ville nok kledd et annet departement bedre enn kulturdepartementet. Men hvordan har det egentlig gått etter to år med blå kulturminister?

Noe av sjarmen med Arendalsuka er at de setter sammen litt annerledes panel. Når en er lei av å se rikspolitikere på rekke og rad, er det forfriskende med stemmer som Christian Ringnes og Jon Hustad i debatten. Men selv ikke to bråkmakere fra høyresiden klarte å overbevise om at forskjellene er av stort annet enn retorisk karakter.

Les også: Hvilket parti er du mest enig i?

Høyre bruker et helt annet språk og har gjort det til en hovedsak at flere private skal finansiere kultur. En rød klut var det også at Widvey ville satse på å få fram talentene. Men absolutt ingen i kulturlivet er imot private penger, hevder venstresiden (finnes det i det hele tatt noen som sier nei til private penger?). De beskylder Widvey for å undervurdere kulturlivets evne til å tenke forretningsmessig.

Det har gått langt bedre enn fryktet, innrømmet SV-nestleder Bård Vegar Solhjell. Det er ingen store kutt og få spenstige forslag er satt ut i livet. Mediepolitikken er et område hvor man fryktet det verste, men fikk et resultat som selv SV var fornøyd med. Avisene fikk sin etterlengtede nullmoms, NRK-meldinga fikk kringkastingssjefen til å puste ut og pressestøtten forble uendret. Skjønt det siste har strengt tatt KrF og Venstre æren for. Kulturministeren la ikke skjul på at hun gjerne skulle gjort noen endringer der.

Les også: Fire rebeller feires i Rockheim

Thorhild Widvey er like blid, uansett hva kritikerne sier. Noen nyheter hadde hun også. Kulturrådet ble kraftig utfordret på å flytte arbeidsplasser bort fra Grünerløkka og ut i landet. Med tanke på at Høyres Victor Norman er den statsråden som har pratet minst og handlet mest når det gjelder desentralisering av statlige arbeidsplasser, så er det verdt å lytte. Widvey varslet også at hun neste uke ville komme med ny politikk for å få mer aktivitet ut i de mange flotte, men altfor store og tomme kulturhusene rundt i landet. Det er kanskje ikke alt for dristig å tenke at dette kan komme i forbindelse med åpningen av Kimen kulturhus i Stjørdal neste fredag?

Avslutningsvis ble Widvey utfordret på hva hun ville bli husket for som kulturminister. – Større mangfold og et rikere kulturliv, lød det harmløse svaret. Det er mye Widvey kunne snakket om. Flere var opptatt av å bygge opp den kulturelle grunnmuren. Styrke bibliotekenes stilling, som i mange år har gått på sparebluss. Hvilke andre arenaer er viktigere for å sikre lik mulighet til kultur og kunnskap? Gi kulturskolen gode rammevilkår, det virkelige «talentprogrammet». Eller hun kunne satt seg som mål å finne en ordning for spredning av digitalt innhold som sikrer opphavsmennene inntekter. Det ville vært et viktig grep for å sikre mangfold og et rikere kulturliv, det.

Les også: Jeg opplevde en liten åpenbaring i Midtbyen

Thorhild Widvey blir neppe husket som ministeren som raserte kulturlivet. Men hun blir neppe husket som den som vitaliserte det heller. På ett område gjør Widvey kulturen en stor tjeneste: Den er ikke tjent med at kulturdebatt utelukkende blir et spørsmål om hvem som gir mest penger.

Les også: Nå er vi stolt av maten vår