Det kryr av dem. De er kommunestyrerepresentanter og fylkespolitikere, kasserer i Oppdal KrF og sekretær i Grong SV. Det finnes faktisk 10 781 lokalpolitikere i Norge, men de fleste av oss kan knapt navnet på ordføreren.
Les også: Dette er valgets største overraskelser
Jeg har en stor svakhet for lokalpolitikere. Der er det langt mellom de blankpussede budskap og nystrøkne manus. Du finner høyrefolk som høres ut som SVere og Ap-folk som kunne vært medlem i Rødt. Senterpartister som sloss for kommunesammenslåing og Frpere som kjemper for landbruket. Og du finner aldri to like venstrepolitikere. Det er noe annet enn de velregisserte debattene mellom Erna og Jonas.
I disse dager hyller vi de nyvalgte ordførerne, men jeg vil slå et slag for alle taperne, de mange sliterne og «partikaninene». Som ikke får blomster og bilde i avisa. Valgkampen har ikke bydd på mye glamour. Bære plakater, rigge stand, dele ut brosjyrer og steke vafler. Banke på dører, skrive leserinnlegg i lokalavisene og delta på folkemøter med flere politikere enn folk. Alt dette slitet for en hverdag med sur kaffe, møter, kommunehus og metervis med sakspapirer. Lange, søvndyssende forhandlinger i et mørklagt rådhus mens sola skinner og alle andre er på stranda. Masse kjeft får de også. Hva er drivkraften?
Les også: Disse skal styre Trondheim
De fleste av oss vil heller se på Netflix enn å bruke tida på lokalpolitikk. Det er så vidt litt over halvparten av oss gidder å stemme en gang hvert fjerde år. Takk til alle dere som står på for lokaldemokratiet. Dere har en viktig drivkraft og den kan ikke måles i verken oppmerksomhet eller penger, gleden ved å skape et bedre samfunn.