En viktig grunn til suksessen er at de har klart å vekke begeistring hos unge og urbane velgere med økende miljøengasjement og inngrodd skepsis til etablerte maktpartier.

En stor gruppe med antiautoritære holdninger, kulturell kapital og sans for menneskevennlig byutvikling har funnet en grønn havn. Kjente kulturpersoner som Erlend Loe, Lars Lillo-Stenberg, Ulf Risnes og Marianne Meløy stod på MDGs lister i Oslo og Trondheim.

Når partiet i tillegg får med seg kjernetroppen av miljøvernere som alltid har definert seg som mer grønne enn røde, blir det store bunker med stemmesedler.

Les også: Jonas vil ta MDG på alvor

Les også: Statoilsjefen advarer mot MDG

Det grønne engasjementet i Norge har gått i bølger. Siden Mardøla-aksjonen i 1970 og folkebevegelsen «Fremtiden i våre hender» i 1974 har miljøsaken med jevne mellomrom og i ulike fasonger fått ekstra oppmerksomhet og oppslutning.

Venstre var det første partiet som fanget opp disse strømningene. Senere klarte også Senterpartiet og ikke minst SV å surfe på de grønne bølgene.

Men de siste årene har miljøvelgere oppfattet SV mer som et sosialdemokratisk barne- og familieparti med miljø som rituelt vedheng, mens Venstres miljøprofil er svekket av et uforutsigbart, liberalkonservativt ståsted. Selv om både Venstre og Kristelig Folkeparti tidvis har tatt på seg rollen som regjeringens miljøpolitiske vaktbikkje, fremstår ingen av de gamle partiene som miljøpartier med stor m. Samtidig blir miljøutfordringene stadig tydeligere.

Når en ny grønn bølge nå sildrer innover landet vårt, er arenaen dermed ledig. Men det partiet som skal lykkes som den nye bølgesurferen, må ha en etablert organisasjon, en helhetlig politikk og frontfigurer som ikke faller igjennom. Denne modningen har MDG rukket å gjennomføre de siste fem-seks årene, etter å ha fristet en anonym skyggetilværelse siden starten i 1988.

Les også: Kommentaren "Ja takk til en grønnere by"

Trondheim har vært et unntak for partiet, med bystyreplass allerede fra 1991 og deltakelse i Rita Otterviks regime fra 2003. Trondheimsmiljøet har også bidratt med viktige nøkkelpersoner nasjonalt med Jan Bojer Vindheim, Harald Nissen og Hilde Opoku.

I løpet av de siste tjue år har en rekke europeiske land hatt grønne partier med stor oppslutning og regjeringsdeltakelse. Norge henger etter, men vi har hatt fleksible partier som har klart å fange opp strømningene, og vi har i mindre grad fått merke miljøproblemene på kroppen.

De neste to årene og det kommende stortingsvalget er avgjørende for om den norske varianten blir et blaff eller en varig maktfaktor. Med Rasmus Hansson på Stortinget, fire prosents nasjonal oppslutning i kommunevalget og enda sterkere posisjon i byene, har Miljøpartiet et strålende utgangspunkt.

Spiller de kortene riktig i lokalpolitikken, har de mulighet til å få fem til ti mandater og vippeposisjon ved valget i 2017. Da kan vi for alvor snakke om innflytelse.

Men det er også fullt mulig å skusle bort muligheten. MDGs ferske politikere må inngå kloke allianser og levere varene – ikke bare på miljø. Det er heller ikke nok å vinne fram i ufarlige trivselssaker som grønne lunger, sykkelveier og kul mat, de må også tørre å «stå på krava» i mer kontroversielle saker som jordvern, forsvar av naturmangfold og begrensning av bilbruk og veibygging.

I slutten av valgkampen så vi at flere av de etablerte partiene gikk til angrep på det som tidligere ble sett på som en gjeng ufarlige idealister med urealistiske vyer.

MDG vil nå få mer kritikk. I fredagens DN blir de av en kjent investor kalt «en gjeng suppehuer» som vil skape kaos.

Kritikk fra den kanten preller nok av hos MDGs velgere. Likevel, å forklare hva et «grønt økonomisk skifte» innebærer i praksis, er ikke en oppgave av det enkleste slaget. Særlig ikke når de samtidig må sannsynliggjøre at det lar seg gjennomføre uten å true velstand og velferd.

Dersom de økonomiske konjunkturene peker nedover og arbeidsledigheten øker, blir det tungt å snakke om at vekst og forbruk ødelegger miljøet. Frykten for en fremtidig miljøkatastrofe vil fort vike for bekymring for jobb, huslån og aksjefond.

På den annen side, dersom de økologiske skremmeskuddene fortsetter, med tørke og avlingssvikt på den ene delen av kloden og flom, orkaner og årstider i ulage på den andre, er det kanskje greit at noen har tvunget oss til å tenke på alternative løsninger.

MDGs utfordring er å bli et seriøst parti uten å bli som alle de andre og samtidig tåle å bli kalt bakstreverske «partykillers». Spørsmålet er hvor mange velgere som er enige i at festen er over.

Les også: Stein Arne Sæthers siste kommentarer