Vi har akkurat lagt bak oss et kommunevalg. Det ga oss et stort Miljøparti, et selvsikkert Arbeiderparti, et SV som ser ut til å berge stumpene, og to regjeringspartier som slikker sine sår. Den største overraskelsen var likevel Senterpartiets sterke framgang. Ordførerpartiet fikk enda flere ordførere, og selv ikke Miljøpartiet fikk flere nye folkevalgte. Ingen hadde forutsett dette. Tvert imot ble partileder Trygve Slagsvold Vedum slaktet hver gang han åpnet munnen i en TV-debatt.
Les også: Derfor ble Miljøpartiet valgvinneren
Men folk på Frøya og i Flatanger lar seg neppe påvirke av partilederdebatter, og om de så gjør, deler de neppe analysene til kommentatorene i osloavisene (eller Adresseavisen, for den del). Spissfindige diskusjoner om hvordan Jonas Gahr Støre klarer seg på TV betyr sannsynligvis lite når de skal velge hvem som skal bestemme i kommunen. Lokalvalg foregår først og fremst på grendehuset, på husbesøk, utenfor samvirkelaget og i lokalavisene.
Det burde strengt tatt ikke være så vanskelig å forutse Senterpartiets framgang. Ingen partier har klart å utnytte opposisjonsrollen bedre. Kommunereform, sentralisering av sykehus, høyskoler og politi. Det hele kronet med Fremskrittspartiets «bondedødare» Sylvi Listhaug i landbruksdepartementet. Vi må tilbake til EU-kampen for å finne en motstander som kler Senterpartiet bedre. På få måneder klarte partiet å ødelegge regjeringens honnørord robust. Arbeiderpartiet sliter med at de langt på vei deler regjeringas syn på mange strukturreformer, mens slike saker ikke er SVs bord.
Les også: Takk til alle taperne
Kommunereformen er en sak for seg. Det er nesten umulig ikke å være faglig enig i reformen. Selv langt inn i Senterpartiet er det en erkjennelse av at dagens kommuner er for små. Det er bare å nikke når kommunalminister Jan Tore Sanner (H) argumenterer for at det ikke er bærekraftig å holde seg med 430 kommuner i det lille landet vårt. Kommunereformen har bare et problem, og det er til gjengjeld stort. Folk i små kommuner opplever ikke at små kommuner er noe problem.
Høylandet kommune i Nord-Trøndelag blir stadig trukket fram som et glansbilde, sine beskjedne 1252 innbyggere til tross. Kommunen topper Statistisk sentralbyrås kommunebarometer, skolene leverer strålende resultater og ingen innbyggere er mer fornøyde. Senterpartiordfører Hege Norheim-Viken fikk 63 prosent av stemmene, og kan med stor tyngde snakke regjeringa midt imot: Hva er det hovedstaden får til som ikke Høylandet får til? Og jeg må gjerne innrømme det, selv om ikke ti ville hester ville fått meg til å flytte til Høylandet akkurat nå: Jeg vet utmerket godt hvilken kommune jeg ville foretrukket dersom jeg ble pleietrengende.
Regjeringspartiene innrømmer selv at de mange reformene ikke er vinnersaker. Det har de nok rett i, men jeg tror ikke nødvendigvis det er reformene deres det er noe galt med. Jeg tror det er på sin plass med endringer både i kommunegrenser, høyskoler og lokalsykehus. Problemet er at jeg ikke stoler helt på regjeringa. Hadde jeg bare trodd på at reformiveren var begrunnet i en kjærlighet til utkanter og små kommuner. Det er lett å få følelsen av at det ligger en eim av storbyarroganse og kostnadskalkyler over argumentasjonen deres. Hadde jeg bodd i en småkommune, ville jeg blitt litt bekymret. Forskjellen på hvordan verden ser ut i Oslo og i Osen er så stor at jeg noen ganger lurer på om det er to parallelle verdener. De som regjeringa vil reformere, ser sjelden behovet selv.
Les også: Nøden på Hamburg G
«Det er langt dette landet, det meste er nord», skrev dikteren Rolf Jacobsen. Uttrykket er forslitt, men sier likevel det meste. Selv om vi bor i by og alltid vil bo i by, så er vi fra et sted. Vi har ett bein i byen og ett bein i bygda. Vi vil at det skal bo folk i husan og beite sauer på engene. Det hjelper ikke at alle i Bærum tror på deg. En forutsetning for å lykkes i norsk politikk er at hele landet tror på deg. Høyre hadde nok vunnet på å finne fram til Bunads-Høyre igjen.