Traust Spel-tradisjon sprudler i inspirert møte med øyrikets spontanitet.

- Det er nerri Kjeila det foregår, sier folk i Mausundvær og peker litt forbi Samvirkelaget. Og der – nede ved kaia – er det kommet et nytt trekk i landskapet, en tribune med plass til omkring 200. Altfor få, har det vist seg, helgens tre forestillinger med «Oda fra havet» ble utsolgt lenge før premieren fredag.

En solblank ettermiddag midtsommers er området rundt Kjeila en idyll av den annen verden, fargerike båter duppende langs kaiene, holmer og skjær i bakgrunnen, trivelige hjem klamrer seg til knausene, mens de mørkerøde bryggene skjermer mot den litt påståelige nordavinden. Mer maritimt kan det ikke bli, men akkurat her setter så teaterentusiaster fra Innherred inn en sjarmoffensiv.

Etter å ha fulgt landsdelens suksessrike blanding av profesjonelle og amatører i alskens oppsetninger i en drøy mannsalder, må undertegnede gi Oda fra havet en spesialpris for overrumplende oppfinnsomhet. Førsteakten tar fullstendig av i en super blanding av spøk og alvor, overbevisende sanginnslag og ledig dialog; da velger jeg her å legge liten vekt på at noe av flyten og den musikalske spensten spakner etter pause.

Noen nøkkelpersoner har utvilsomt funnet melodien i et samarbeid som nå bare blomstrer. Marte Hallem (manus, musikk, tittelrolle), Arnstein Langåssve (regi, viktig rolle), veteraner ellers fra Stiklestads Spel-atmosfære som f. eks Erlend Haga møter entusiaster fra kystens teatermiljø. Dramaet vokser fram fra Vidar Oskarsons fortellinger fra Mausund på 1960- og 70-tallet, sannferdige og fantasifulle.

Dette tar skikkelig av i Oda fra havet, hvor tittelfiguren er en heltinne man blir glad i, hvor handlingen får tilskuerne til å veksle mellom latter og gråt, hvor hendelsene ligger en generasjon tilbake i tid, men hvor budskapet absolutt peker fram mot våre dager. Slik blir Oda fra havet også en aktuell vekker, en påminnelse om felles ansvar for utviklingen videre.

Flere av sangnumrene i Oda fra havet er blinkskudd, stemningsfulle kommentarer som får oss til å godta at forestillingen også har perioder med overlesset dialog. Det er grenser for hva publikum kan ta inn over seg i løpet av et par timer, - selv om utspillene presenteres på sjarmerende vis. Både profesjonelle og amatører spiller for livet i en setting som på premieren fredag ble velsignet med perfekt lyssetting, blå himmel med dalende sol i vest, utmerket lyd inkludert indignert gnelling fra måsene som bare fikk statistroller.

Oda fra havet er en jordnær skikkelse, selv om livet i fiskebåten blir viktig for henne. Samtidig er dette et stykke som våger å spille på symbolikk, på myter og mystikk, elementer som preget livet for folk med nærkontakt til naturen. – Finnes det en mening med alt det vonde som rammer oss, sier fiskeren og ser opp mot kapellet, hvor bautasteinen har mange navn på havets ofre.

Applausen avbryter premierevisningen av Oda fra havet, gang på gang, musikerne, koret og skuespillerne føler at kontakten er god og våger enda mer. Fortelleren fører handlingen videre; det kan i noen oppsetninger være en nødløsning, men ikke her med Andor, som i Edvart Hægstads stillferdige og intense tolkning blir et solid ankerfeste.

Spenning på kaia når gamle Johan Trangvika (Erlend Haga) samler ungene rundt seg og forteller historier. Her har han blant annet. manet fram selveste draugen. Foto: ANETTE ARNESEN