Kjellerbiffen! Selve signaturretten og bestselgeren på Jonathan Mat og Vinkjeller, der du får rå kjøttfileter du selv steker på en 450 graders kleberstein, ved bordet. Den hadde vi hørt gjetord om og snakket om lenge i forkant, for hverken anmelderkollega Mats eller jeg hadde vært på Britannias restaurantavdeling på flere år, før vi gikk trappen ned i kjellerlokalet for to uker siden. En uformell stil møter oss. I stedet for duker på bordet, er det talgrester, det er lavt under taket, ærverdige, høye skinnstoler og vi får inntrykk av en viss «sjel» i lokalet, på en positiv måte.

En kar på nabobordet avkrever kelneren en ny pils, mens vi åpner menyen, som er overraskende sofistikert og innbydende for dette uformelle stedet.

Daff sjøkreps, saftig kamskjell

Blant gåselever og sopplasagne, velger jeg meg grillet sjøkreps med mangosalsa, småsalat og parmesanis som forrett, mens Mats går for kamskjellfondant med spinatkrem, fritert skorsonnerot og sauce vierge. Dessverre var menyen for god til å være sann, i alle fall for min del. Isen av parmesanost er rett og slett ikke der. Sjøkrepshalen er like liten som den er tørr, det er som å tygge gummi. Mangosalsaen er slapp og hele retten mangler salt. Jeg forventer en tilsvarende slakt fra Mats' side, men så sitter han der og smiler.

–Kamskjellet er nydelig stekt, og sausen er kraftig og herlig, sier Mats triumferende. Han fortsetter med å rose linsene i retten, som er velsmakende og i god konsistens. Så langt veldig ujevnt, konkluderer vi.

Mør kjellerbiff

Jeg trekker det lengste strået og får velge den berømte kjellerbiffen til hovedrett, mens Mats tar til takke med entrecote og fløtegratinerte poteter.

Før den glovarme klebersteinen ankommer bordet, serveres vi en fin flaske spansk rødvin, Museum Real Reserva (kr. 189,90 på polet, vi betaler 620,-).

Sammen med stekespyd, kommer instruks om å salte og pepre ytrefileten av storfe etter steiking. Skivene med kjøtt er tynne og jeg oversteker første ladning. Etter hvert får jeg dreisen på det og får kjøttet akkurat som jeg vil – mildt understekt i midten, og god stekeskorpe på utsiden. Kjøttet holder veldig høy kvalitet.

–Men hva med tilbehøret? spør Mats. Potetbåtene er stekt så lenge at de forvandles til potetmos når jeg griper dem med gaffelen. Salaten, med tomat, mais og kål, er iskald, vassen og smakløs. De tre dressingene skuffer også, den lakserosa chilidressingen mangler piff, hvitløksdressingen er kvalmende søt og peanøtt- og banandressingen minner alt for mye om fiskeboller i karrisaus.

–Biffen er virkelig bra, skikkelig mør og det er morsomt å steke selv. Men tilbehøret er på lavt gatekjøkken-nivå, svarer jeg Mats, skuffet. Igjen kommer Mats best ut.

–Entrecoten kunne vært stekt litt mindre, men er fantastisk mør og smakfull, roser han. Og ikke nok med det:

–De fløtegratinerte potetene er noen av de beste jeg har smakt.

Jeg får en gaffel, og sier meg enig i at retten til Mats holder toppnivå. Den er både enklere og mer vellykket, salt og syrenivået er perfekt balansert. Først på desserten, får vi begge klaff.

Uttelling på dessert

Tjukkmelkspannacottaen jeg får servert, holder optimal skjelvende konsistens, med en nydelig pasjonsfruktkompott på siden. Retten oppleves fruktig, frisk og ren i smakene. Mats er igjen fornøyd, med en frisk sitronterte med grillstriper oppå. En topp avslutning, og vi betaler 2085 kroner for tre retter og et glass vin hver, pluss en flaske på deling.

Men det tar tid å bli enige om karakter. Vi blir vel egentlig ikke enige.

–Vi kan i alle fall være enige om at vi har fått helt forskjellig kvalitet på maten, sier Mats. Vi er også enige om at det er et sted med mye god atmosfære. Men det blir nok bare en av oss som returnerer for en treretters middag, på en god stund.