Vi kjenner ham alle – eller tror vi kjenner ham: Professoren i allmennmedisin, distriktslegen fra Porsanger i oljehyre eller lekende i fjæresteinene på Røst, bekymret for alker og andre utrydningstruede arter, men også i hvit skjorte og sløyfe, helst i et TV- studio der han kan snakke i timevis og utfolde sitt sjarmerende «presentasjons-gen». Han «lyger på seg» en lett anarkistisk fortid i den kristelige småbyen Stavanger, røper sønnen som ikke på noe som helst måte «kler av ham», men mer «tar ham ned», når det trengs. Det styrker boken og mangefasetterer portrettet når det er nødvendig.
Her møter vi folkeopplyseren som har holdt 1374 foredrag, Karl Evang-prisvinneren som aldri har tatt ferie, som har klare meninger om – jeg hadde nær sagt alt fra Siv Jensen til Gro Harlem» (et lokomotiv på skinner som hun legger selv, som det heter med en av mange begavede formuleringer. Ingen slipper «usvidd» fra det). Men Fugelli er også meget bevisst på hva han er og hvordan han skal presentere seg. Han har forsket på fiskere (de siste frie yrkesutøvere hevder han romantiserende). Han nærmest gråter over utkanter og fraflyttingsbygder, men nyter også gjerne storbylivets gleder og smaker når han lukter seg fra bod til bod ved det berømte matmarkedet ved la Rambla i Barcelona.
I følge boka er snillheten er hans mest fremtredende egenskap, til tross for at han blir forbannet hvis noen kaller ham snill. Alvor er det også mye av. Han har også vært på foredragsturne med «Døden, skal vi danse?» - uten kokettering av den grunn. Han advarer mot overdreven tro på rikdommens velsignelser og helsevesenets ufeilbarlighet. Arbeid er den viktigste kilde til helse, derfor er arbeidsledighet en forbannelse.
Dette er en begavet bok, innholdsrik og med en ærlig og til dels tøff verbal pingpong mellom far og sønn. Og positivt uttrykt – vesentlig annerledes enn det jeg hadde ventet meg.
Anmeldt av JOHAN O. JENSEN
