Etter et lykkelig liv på viddene, havnet reinsdyret på Grenaderen i Trondheim.

Her ble det holdt fanget på kjøkkenet, svinebundet og daglig torturert på det mest grufulle av kokken, før det til slutt endte på tallerkenen – som en av de mest miserable rettene Smakspolitiet noen gang har møtt. Vel, hele historien er neppe sann, ikke sånn bokstavelig.

Samtidig kan vi ikke utelukke det helt heller. Noe skrekkelig må ha skjedd med kjøttet, sier anmelderkollega Mats. To fileter av reinsdyr ligger på tallerkenen min. Det er Grenaderens dyreste rett (359 kr.), presentert som «bestselger» og begge kjøttstykkene er stygt svidd. De er seige, harde, tørre og har en vond smak av jern. Sot og jern. Hint av uheldig tilberedt hval. Umulig å spise opp.

Jovialt bygg

Rett og slett fælt, supplerer Mats. Tilbehøret er like trist. Oversøt og endimensjonal rødvinssaus, sopp og asparges uten smak. Den kokte pæra er det eneste som gir matglede. Og det er til å bli skikkelig trist av, for da vi ankom, var vi så optimistiske, Grenaderen, en skjult perle mellom Nidarosdomen og Marinen, for et flott lokale!

Dette ser ut som et fantastisk trivelig vertshus, sa Mats da vi møttes på Grenaderen, lenge før hovedrettene sto på bordet. Hvite, tykke murvegger, høyt skråtak, solide takbjelker, årskomment, elegant tregulv. Sval jazz på anlegget. Bygget stammer fra 1700-tallet – et ekstraordinært, trivelig vertshus.

Menyen er spartansk, men forlokkende. Tre forretter, vi plukket gravet laksefilet og spekeskinkesalat. Det tredje alternativet, marinerte scampi med aioli, skiller seg ut fra den norske profilen, et litt rart innslag som vi lot hvile i fred. Rundt oss satt ett stort selskap, ellers var salen tom.

Den ene servitøren på jobb kom snart med laks- og spekeskinkerettene, før hun tverrvendte – det var så vidt vi rakk å rope etter henne før hun forsvant helt inn på kjøkkenet, for å sikre oss et glass vin til forrettene. Mats prøvde samtidig å spørre om en ingrediens på salaten vi slet med å gjenkjenne, men fikk «vet ikke» som svar. Og mer ble ikke sagt om den saken. Forrettene sto igjen, som et forvarsel om det som skulle komme.

Rett fra butikkhyllene

På mitt fat, et tynt, sprøtt brødstykke med flere skiver gravlaks på, biter av tomat og noen grønne salatblad under. Laksen var brun i kantene, den så ut og smakte som de aller billigste variantene gravlaks man kjøper ferdigskjært på dagligvarebutikkene. Salaten var kald og smakløs, sennepdressingen var derimot sødmefull og skarp på en god måte. Alt i alt ganske nært en fiasko. Mats så ikke helt fornøyd ut heller, med spekeskinkesalaten på fatet. Faktisk så han litt spørrende ut.

Er dette tull? sa han. Fire blader crispysalat, noen iskalde tomatskiver, et par skiver strandaskinke og en liten dæsj kjedelig, stiv butikkmajones på siden, ramset han opp, tydelig oppgitt. Ikke en dråpe olje eller balasmico, for eksempel.

Til 149 kroner? Dette hadde jeg ikke gitt 40 kroner for en gang, fortsatte Mats. Fatene ble etter hvert båret ut.

Min hovedrett er allerede omtalt øverst i saken, Mats er mer heldig med sin indrefilet av okse, akkompagnert av stekt sopp, asparges, peppersaus og friterte poteter.

Mør biff

Det positive her er at kjøttet er mørt, sier han.

Dessverre smaker det ingenting, og det er svidd her og der. Poteten og soppen er så kjedelig at jeg ikke har lyst til å snakke om det. Virker som det kommer rett fra fryseren, og igjen er det kalde tomatskiver på fatet, sier Mats.

Den italienske barbera-vinen vi ble anbefalt av servitøren, smaker surt mot maten.

Bittersøt avslutning

Til dessert tar vi karamellpudding og multe-is. Karamellpuddingen ser fin ut, konsistensen er perfekt. Men den smaker ikke karamell og kremen på puddingen har skilt seg. Vi prøver også å finne multesmak i multe-isen, uten å lykkes. Det smaker greit, men ikke hva menyen lover. Servitøren har forsåvidt vært blid, men svært knapp, og heller ikke struttet av kunnskap.

Og maten koster, begge hovedrettene ligger på ca. 350 kroner, en treretter kommer fort på 600 kroner. Lokalet er fantastisk, vi kan godt anbefale å ta et glass i godt selskap her. Buffetene i helgene er populære, kanskje kokkene er i sine ess da. Softis-maskinen er garantert populær blant de yngste. Men å droppe uanmeldt innom og plukke retter fra menyen, det må vi rett og slett advare mot etter dette besøket.

Total: Terningkast 2

Her er det gamle bygget helten, innholdet bør styres unna.

Mat/drikke: Terningkast 1 – Oppleves som ferdig-oppskjærte produkter fra lavpriskjeder, plassert på et fat. Reinsdyret er virkelig ille.

Service: Terningkast 2 – Knapp, lite tilstedeværende, men hjelpsom når vi først får kontakt.

Atmosfære: Terningkast 5 – Herlig vertshus-stemning, for et potensiale, for en beliggenhet!

Pris: Terningkast 2 – Faktisk ganske stive priser, da burde maten virkelig vært god.