«Bare et sovjetmenneske kan forstå et sovjetmenneske», skrev den hviterussiske forfatteren Svetlana Aleksijevitsj i «Slutten for det røde mennesket» (Kagge 2015). Sannelig gjør det forstått for utenforstående, også. I tillegg til nevnte bok, finnes flere av hennes bøker på norsk, som «Bønn for Tsjernobyl» (Solum forlag 2014), «Krigen har intet kvinnelig ansikt» (Kagge, 2014), omhandlende til kvinners krigserfaringer, og, ikke minst, «De siste vitnene», om barn av Den store fedrelandskrigen, (planlagt utgivelse på Kagge forlag, 2016).
LES OGSÅ: Årets litteraturprisutdeling, en viktig pris!
Sovjetmennesket, forstår vi, har en mentalitet der fedrelandskjærlighet, patriotisme, stolthet og ære er sentrale begreper. Boken som nå utkommer i forbinnelse med tildelingen av Nobels Litteraturpris 2015, er ikke et oppgjør med alt dette, men med dét i dette som hindrer sovjetmennesket i å se seg selv med åpne øyne, med det som gjør dem til slaver, og til «slaveriets romantikere».
Hoveddelen av «Kister av sink» består av intervjuer med mannlige og kvinnelige krigsveteraner, enker, fedre og mødre, etterlatte. Felles for veteranene var at de deltok i det ti år lange felttoget mot Afghanistan, som ble innledet i 1979. Disse samtalene mer enn avdekker krigens gru og meningsløshet. Her forteller soldatene først om idealismen som drev dem ut i krig, dernest om tenkelige og utenkelige overgrep mot sivilbefolkningen i et land langt hjemmefra, om meningsløs tortur, om krigsrus, redsel og lemlestelse, om institusjonelt narkotikamisbruk og grådighet, og til slutt, om den snikende følelsen av å være et redskap for en hyklersk politikk.
LES OGSÅ: Gjorde sterkt inntrykk på Kjartan Fløgstad
Myndighetene kalte dem «internasjonalist-soldater», hvilket skulle forvrenge betydningen av det som foregikk i Afghanistan, og heller gi assosiasjoner til de internasjonale brigadene som kjempet mot fascistene i Spania. De skulle fremstilles som helter. Svetlana Aleksijevitsj kaller dem martyrer.
«Kister av sink» ble utgitt på russisk i 1991. De neste årene tilbrakte forfatteren for en stor del i rettsaler, tiltalt for «krenkelse av heder og verdighet».
Forfatteren ble anklaget for forvrengning av, og selektiv utnyttelse, av materialet hun hadde samlet gjennom sine intervjuer. Og – naturligvis, det virker som en russisk naturlov - ble hun anklage på generelt grunnlag for bakvaskelse, antipatriotisme og svartmaling. I Hviterussland ble det igangsatt svertekampanjer mot henne. Blant hennes tilhengere ble snart misstanken vekket, om at de krenkede mødre og soldater som i sin tid tømte sitt hjerte for henne, nå var blitt et verktøy i hendene på myndigheter som ønsket å “gjenopprette i folks bevissthet de kommunistiske mytene om oss selv”.
Bokens siste del er en gjennomgang av rettssakene. Her kommer de til orde, alle som følte seg forrådt av henne. Til orde kom også de enkeltpersoner og forfatterorganisasjoner som forsvarte henne. I blant tar hun ordet selv. Gjennom alle disse stemmene leser vi en undertekst av det kulturelle klimaet som kunstnere i det tidligere Sovjetunionen arbeider under.
LES OGSÅ: Forlaget jublet for litteraturprisen
Svetlana Aleksijevitsj er journalist, men i tillegg til en modig reporters sanndruelighet, løftes «Kister av sink» av en penn der journalistikken brytes mot skjønnlitteraturen. Resultatet er blitt en bok som står stødig, uansett hvilke øyne man leser den med, og som, mest fortjenstfullt av alt, kanskje kan åpne øynene for krigens virkelighet, uansett hva som er utgangspunktet for den.
