Temaene er gjenkjennelige, oppveksten i et fattig fjellbygd i de harde 30-åra, «underkuet av stormannsveldet», som det heter hos den noe mer «politiske» Gjerstad, «de usynlige kreftene» - synskheten som tidlig gjorde seg gjeldende, og selvsagt forelskelsen og ekteskapet med Signe, senere fulgte direkte brød-nid, strev, nervevanskene på 60-tallet, men også om den sosiale oppreisning det var å bli klokker i et lita, fattig bygd (presten satte stillingen sin inn på det).

Les intervju med Joralf Gjerstad om boka her

Aner vi også et siste oppgjør med «bygdedyret» slik Gjerstad må ha opplevd det, naturgledene helt fra barnsben av, raske, med ofte overbevisende riss av fjell og sjøer, og et dypere samstemthet med alle Skaperens undre.

LES OGSÅ: Ondskapen førte Margreth Olin til Snåsa

Gjerstad understreker gjerne at han også var grenselos og motstandsmann under krigen. Men først og fremst er han tydeligere på at han eier en gave som mest forandret ham – at han kunne helbrede syke mennesker. Det skjedde etter hvert som han ble stadig mer knyttet til kristendommen og kirka.

LES OGSÅ: Hvem ringte politiinspektøren til da hun ble akutt syk?

Når han tidligere har holdt mye tilbake over dette ofte vanskelige temaet, er det trolig fordi han da fryktet å bli fremstilt som en billig «healer», for ikke å bruke ordet «kvakksalver»? Selv fremstiller han seg som en vanlig mann, «bundet til usynlige, gode krefter», en slags reisende i gode gjerninger, skjønt mange vet at hans ankomst til bygd og by var godt annonsert på forhånd. «Gaver» fulgte vel naturlig, får vi tro, selv om han nødvendigvis ikke tok seg betalt.

LES OGSÅ: Dette er Gjerstads metode

Men først og fremst er denne boken, skrevet i det store og hele av en gammel mann som holder et ærlig «oppgjør» med seg selv – et oppgjør uten tegn på nevroser, men som stiller dyptborrende spørsmål rundt levd liv – slik vi alle i vår overflatiske, moderne tilværelse burde gjøre. «Alle som kommer til meg, har opplevd at jeg helbreder syke mennesker, og at jeg i enkelte tilfeller har synske evner», er den egenattest han selv gir seg.»

Så er det bekreftet av hovedpersonen selv: Han er «synsk», hva nå det måtte innebære?