Uka-15 går mot slutten, men det er fortsatt noen kvelder igjen der det er mulig å få med seg for Nattforestillingens jubileumsutgave. «Badet i solskinn» bekrefter at Studentersamfundets Interne teater (SiT) er villig til å forske i nye retninger, men også at denne eksperimentviljen tilsier at de ikke lykkes hundre prosent hver gang.

LES OGSÅ: Uka er i rute

Nattforestillingen ble etablert som tradisjon for 20 år siden, i en intim setting i Studentersamfundets bibliotek og som en mørk og eksperimentell kontrast til den storslåtte revyen og hyggelig barne- og mimre-teater. Nå er omgivelsene større og mer industrielle, popup-teatersalen i Klæbuveien, spilletidspunktet er nesten diskvalifiserende for navnet (klokken 20.00) – men tematikken er fortsatt tilnærmet mørkt som natten, ispedd humor og ironi.

LES OGSÅ: Uka flytter inn i gammelt bilverksted

Tittelen «Badet i solskinn» er åpenbart et ironisk grep i en mørk fremtidsfabel, om en undergrunns-celle som kjemper for ytringsfrihet og bevaring av kunnskap i et «Storebror ser deg»-samfunn. Det er ikke bare i aksjons-fasene det er dramatikk i denne gruppa som herjes av indre motsetninger. Men det er ikke alltid konfliktnivået på scenen er tilstrekkelig fundamentert. At en rollefigur trekker frem en ladd revolver på slutten av stykket, fungerer nærmest som et parodisk element. Det var neppe meningen.

LES OGSÅ: Festgrotta er blitt ny

Forfatterne og skuespillerne i «Badet i solskinn» forsker på forvaltningen av sannhet. Dynamikken i en outsidergruppe som definerer sin egen verdinorm, og hva som er viktigst og mest verdifullt: Å bevare sin egen integritet og personlige relasjoner eller å kjempe for en opphøyet mål. Det er både en historie i det store, om en Snowden-type sannhetsjegere mot et kynisk storsamfunn, og en historie i det små om intriger mellom fem distinkt forskjellige personligheter med hver sitt sammensatte sinn.

Det er et ambisjonsnivå oppsetningen ikke matcher. Det er for all del mye bra; både i detaljene og i replikkvekslinger med tempo, timing og troverdighet. Noen sekvenser preges riktignok av overspill i mimikk og kroppsspråk, men den største svakheten er helheten, rammehistorien og at forfattergruppen lener seg mot underkommunikasjon. Det er fint å ikke overforklare, men det er forskjell på understatement og ullenhet. Og dette blir så ullent at historien på et punkt slutter å engasjere.

LES OGSÅ: Proff ukerevy med svak brodd

Men altså, mange fine små grep og et sympatisk knippe skuespillere og rollefigurer gjør stykket verdt et besøk. Scenografien utgjøres i hovedsak av overfylte bokhyller, et hint både til nattforestillingens røtter, til kjærlighet til litteratur og viktigheten av bevaring og fordeling av kunnskap.