Denne skuespilleren heter Hildegunn Eggen og har vært blant landsdelsens ledende scenekunstnere i et par tiår. I enda større grad enn et til tider overtydelig manus, er det hun som sørger for at dette blir en teateropplevelse.

I Rasmus Rohdes monolog «I vår familie kan vi snakke om alt» får hun spilt ut store deler av sitt mangfoldige talent. Hun fremstiller godt voksne Bjørg, gift med norsklærer Tormod; og monologen er henvendt til deres datter Merete. Deres døde datter Merete, skjønner vi etter hvert.

Bjørg har strevd lenge med å finne fotfeste etter datterens død, inntil hun fant et prosjekt: Den nyinnflyttede paret over gata har en datter Emma som sliter med det samme som Merete gjorde. Foreldrene merker ikke noe, men det gjør Bjørg. Kan hun være hjelpen utenfra, den de aldri fikk i sin kamp for Merete?

Hildegunn Eggen spiller ut Bjørg i hele sin bredde. Hun tar omveier i fortellingen, forteller om løst og fast i nabolaget, løst og fast i forholdet mellom henne og Tormod. Bjørg liker å kikke ut stuevinduet, følge med hva som foregår i nabolaget, og hva skal hun ellers gjøre mens Tormod er opptatt av sine fotballkamper og naturprogrammer?

Publikum humrer gjenkjennelig langs benkeradene, men det tar ikke lenge før humringen avløses av snufsing. For, kamuflert bak de ufarlige omveiene, er det en mørk historie Bjørg har å formidle. Av og til er problemstillingene kanskje for uttalt, miner kanskje for mye om skoleteater med spiseforstyrrelser som ferdigspikret hovedtematikk. Men forvent ikke ferdigspikrede løsninger, dette er ikke et teater med etablert fasit.

Scenografien er en enkel trekonstruksjon med en helt enkel gardinløsning, alt holdt i duse, høstlige jordfarger. En Manga-serie som tidvis projiserer på gardinene er eneste lyseffekt, og ferdig innspilt musikk, blant annet med Bjørk, eneste lydeffekt.

Resten må Hildegunn Eggen ordne selv. Og det gjør hun. Hun fremstiller ikke bare Bjørg, men hopper også inn i de fleste andre rollefigurer i historien, iberegnet Sanktbernhardshunden Cognac.

Manuset er en avgjort en del av suksessen i denne turnéforestillingen, men formidlet av en mer gjennomsnittlig begavet skuespiller hadde dette kunne blitt i overkant banalt.