– Historien er fantastisk viktig for å forstå det samfunnet du er en del av. Samtidig får du en visjon for fremtiden, sier Grankvist, som nylig mottok Kongens fortjenstmedalje.
Helt siden hovedfagsoppgaven om «Thranittbevegelsen i Trøndelag» fra 1965 har skolemannen og forskeren hatt et brennende engasjement for historie i Trondheim og Trøndelag. Bak seg har han en særdeles variert og omfangsrik produksjon av bøker og artikler om historiske emner. Han har blant annet skrevet tre solide bind om trøndersk sykehushistorie, er forfatter av en bok om norsk skolehistorie – sett fra Trondheim, og han var sentral i å få minnesmerket over Leiv Eiriksson på plass i Trondheim, Grønland og Newfoundland. Engasjementet for den norrøne oppdageren har brakt ham til USA som visiting professor flere ganger, nå sist i mai da han var æresgjest under den tradisjonsrike 17. mai-feiringen i Seattle.
– Det har vært sterkt å se hvor viktig denne historien er for Norsk-Amerikanerne, og for folk med avstamning fra de skandinaviske landene. Det tok tid å få det på plass, men jeg er glad for det vi har fått til, sier Grankvist.
Adresseavisen intervjuet historikeren da han var i USA i mai og feiret [soot-n-duh My] i Seattle.
Lang historie
Grankvist var blant annet hovedredaktør for jubileumsboken om Cicignon, utgitt ved 300-årsjubileet for hans byregulering av Trondheim, i 1981. Han har skrevet om signing og hylling i Nidaros i en historisk kontekst, blant annet i denne kronikken fra 2011. Han var sentral i få vikingskipene som Ragnar Torseth seilte til USA til å gå ut fra havn i Trondheim, og ikke i Bergen. Og han var med da de kom i havn i USA i på Leiv Eiriksson-dagen 9. oktober samme år. Der fikk han presentere heftet «Leif Eiriksson and the Royal City of Trondheim in the Tradition of the Nordic Sagas». Grankvist var også sentral i oppbygningen til Trondheims byjubileum i 1997, hvor han deltok i planleggingen av den faglige delen av jubileet. På 1990-tallet var han leder i Wagnerorgelutvalget i Nidaros domkirke, og fra 1979 og frem til i dag har Grankvist vært historisk rådgiver for biskopene i Nidaros. Pilegrimsvegene mot Nidaros har vært et annet tema han har engasjert seg i og i 2003 ble det åpnet en pilegrimsveg fra Gløshaugen i Namdalen mot Snåsa og Stiklestad. 80-åringen var også faglig veileder både for jubileumsbøkene «Med øks og lilje: Olavsfestdagene gjennom 50 år» (2012) og «Til anstændig fornøielse: Klubselskabet Harmonien 200 år, 1813-2013» (2013).
– Det har vært mye arbeid, både dag og natt. Men det har vært veldig interessant også, fastslår han.
Historielære
– Evner vi å lære av historien eller gjentar vi de samme feilene gang på gang?
– Dessverre gjentas ofte feilene gang på gang. USA har hatt en tendens til å ikke høre på fagfolk og historikere. Vi vet at historikere ved universitetene i USA advarte mot å gå inn i Vietnam. Begrunnelsen for krigføringen var at politikerne fryktet Vietnam ville gå inn i Kommunist-Kina. Men det ville uansett aldri skjedd, fordi det har vært århundrer av motstand mellom de to landene. Det ville ikke politikerne høre på. Det samme gjelder Irak. Etter første verdenskrig var det var Storbritannia og Frankrike som trakk opp de nye grensene i Midtøsten, på tvers av etniske grupper og religionsretninger både innenfor islam og kristendom. Det var dømt til å mislykkes, og bakgrunnen for USAs krigføring i landet var jo olje og økonomi, sier Grankvist.
Skolehistorien
Det var storpolitikken. Et annet livslangt engasjement for Grankvist har vært skolehistorie. I boka «Utsyn over norsk skole – norsk utdanning gjennom 1000 år» følger han norsk utdanning fra erfaringslæring i familien rundt år 1000 til Hernes-reformene på midten av 90-tallet. Han mener vi kan være stolt av utviklingen i norsk skole, den har ikke minst betydd mye for nedbygging av klasseskiller. Men Grankvist liker ikke at de praktiske fagene har vært nedprioriterte. Han ser med bekymring på det store frafallet i videregående skole.
– Der er vi nødt til å ta affære. Det ble for stort fokus på å forberede elevene på universitetsutdanning, og for mye teoretisering i yrkesfagene på 1990-tallet. Der gjorde Hernes-utvalget en feil, sier 80-åringen, om den tidligere studiekameraten Gudmund Hernes som var utdanningsminister ifra 1990 til 1995.
– Dette har jo også Hernes beklaget i ettertid, sier Grankvist, som samtidig berømmer Hernes for å være den kunnskapsministeren som startet kunnskapsskolen.
– Men det vet jo få av lærerstudentene i dag fordi det er for lite skolehistorie i lærerutdanningen, mener han.
Medisinsk historie
Historikeren har også gått dypt inn i medisinsk historie, blant annet med boka «St. Olavs Hospital – sykehuset på Øya gjennom hundre år» (2002) som han skrev sammen med doktorgradsstudent Svein Carstens. Han synes spesielt inntoget til naturmedisinen på 1800-tallet er interessant. Da ville ikke legene lenger ha diakoner til å stelle pasientene, det var bedre med «gangkoner». Med etablering av sykehuset på Øya kom det åndelige tilbake igjen, og man ble opptatt av både kropp og sjel. Prestene fikk en viktig plass i behandlingssystemet. Da sykehuset skulle endre navn fra Regionsykehuset i Trøndelag foreslo Grankvist St. Olavs Hospital, som ble vedtatt som navn på det nye regionale universitetssykehuset.
– Navnet handler om «det hele mennesket», og det er en visjon sykehuset har jobbet mye med og som jeg har stor sans for, sier jernbanearbeidersønnen Grankvist, som selv vokste opp i Grong.
– Da krigen kom, og tyskerne overtok NSB, sa far opp jobben i jernbanen og begynte å jobbe i skogen isteden. Det var et modig valg den gangen, sier han.
Medaljen ble overrakt på Sverresborg i august av fylkesmannen med biskop Tor Singsaas til stede. Nylig hadde Grankvist en sammenkomst for sin nærmeste familie i Klubselskabet Harmonien hvor tildelingen ble feiret. Han er takknemlig for støtten i fra familien for å kunne gjennomføre alle de historieprosjektene som nå har gitt ham Kongens fortjenstmedalje.
