Paul Gudgin mener det vil finnes en Fringe-lignende festival i Norge innen kort tid, og det kan like gjerne være i Trondheim som noe annet sted.

Engelskmannen er i dag direktør for City of London Festival, men var mellom 1999 og 2007 sjef for Edinburgh Festival Fringe - verdens største kulturfestival med nær 50 000 utøvere årlig. Tirsdag holdt Gudgin master class for rundt 50 personer fra Midt-Norges kulturarrangørmiljø på Rockheim.

Trondheim som Edinburgh?

Onsdag kveld møtes mange av de samme arrangørene, turistnæring og politikere til debatt på Byscenen. Temaet er en stor, samlende augustfestival som paraply for eksisterende festivaler som Olavsfestdagene, Pstereo, Oi! Trøndersk mat og drikke - samt andre aktører som i dag arrangerer sine ting andre tider på året. Ideen ble sådd av kulturjournalist Ole Jacob Hoel i en kommentar i Adresseavisen, der han pekte mot nettopp skotske Edinburgh som inspirasjon.

Edinburgh Festival Fringe er betegnelsen for «alt det andre» som skjer i Edinburgh i august, utenfor de etablerte festivalene. Av de etablerte er Edinburgh International Festival, med klassisk musikk og scenekunst som hovedfokus, den største. Men fra siste halvdel av juli og ut august huser byen også festivaler for jazz, bildekunst, militær-tattoo, bøker og verdensmusikk.

- Dette er egne organisasjoner og merkevarer, men publikum ser på det hele som en stor festival. Suksesskriteriet er at festivalene har sitt eget kjernepublikum, men samtidig har funnet en måte å samarbeide på, mener Gudgin.

Tror på føderalt system

Festival Fringe har røtter tilbake til 1947, Edinburgh International Festival ble startet som et bidrag for å samle Europa kulturelt etter 2. verdenskrig. Det begynte å dukke opp flere teaterkompani som ikke var invitert og som «kuppet festen». Dette ble en tradisjon, og snart ble en egen organisasjon startet. Åtte kompanier utgjorde den første offisielle Fringe, i dag får tusenvis av arrangementer byen til å koke. Ifølge Gudgin hadde augustfestivalene i Edinburgh en omsetning på 600 millioner pund, på linje med et stort idrettsmesterskap - men årlig.

Han forklarer at rundt 100 festivaler på verdensbasis eksperimenterer med lignende modell. Noen av disse følger «Edinburgh-modellen», mens andre har valgt å slå sammen de ulike aktørene til ett eneste stort arrangement. Gudgin sitter ikke på fasiten, byer og omstendigheter er ulike, men han mener å se at det oftere går bra når arrangementet får et «føderalt» system som i Edinburgh.

- Om du har flere uavhengige enheter, kan enkeltfestivaler innenfor rammeverket oppleve nedgang uten at det går ut over den generelle positive utviklingen. Med bare én stor festivalorganisjasjon får du trøbbel dersom denne begynner å slite, tror han.

Elitisme og folkelighet

En annen årsak til suksessen er balansen mellom den tungt kuraterte og litt mer elitistiske Edinburgh International Festival, og den fullstendig frie og demokratiske Fringe, der alle som ønsker kan opptre.

- Med Fringe er publikum inneforstått med at du både får oppleve fantastiske og helt grusomme opptredener. Det er en del av pakka, det gir oss historier å fortelle. Men balansen gjør at det fungerer sammen, sier Gudgin. Han har observert at Fringe har utviklet seg organisk gjennom mange tiår, og reflekterer skiftende smak og stemninger.

- Teater var den vanligste formen for 20 år siden, mens det i dag er komedie. Fringe er jo et speil mot publikums smak, noe som også påvirker de etablerte festivalene. Edinburgh-festivalen har svart opp med et stadig mer kontemporært program, det er sunt at en subsidiert del av kunstlivet lever sammen med noe som er mer markedsorientert, utyper han.

Også små kan vokse

- Vil de store aktørene bli enda større på bekostning av de små?

- Vi ser riktignok at de store drar fordel av det, men også at de små vokser. Edinburgh International Book Festival har for eksempel vokst dramatisk, fra å være en liten festival som bare ble arrangert annethvert år, til å bli en av de tre-fire mest populære. Samtidig får de små en plass ved bordet, de blir tatt på alvor og får bli en del av et støttende nettverk, mener Gudgin, som mener det likevel vil være noen som sliter uansett.

- Aktører kan fortsatt bukke under. Noe som trolig ikke er det verste som kunne skjedd, en viss darwinisme på feltet er nødvendig, mener han.

En innvending mot en stor, samlende augustfestival, er bekymringen om at resten av året vil oppleve redusert aktivitet. Gudgin mener imidlertid all erfaring tyder på det motsatte, og at Edinburgh-festivalene som arrangeres i vinterhalvåret også opplever et oppsving. Men det krever at ikke alle samler seg i august, men at det finnes drypp også resten av året.

- Er Trondheim stor nok for en slik modell?

-Ja. Det viser seg at arrangementets størrelse har liten sammenheng med byens størrelse. Se rundt om i verden, de største og beste festivalene finner gjerne ikke sted i de største byene. Det har mye mer å gjøre med stedets kultur og holdninger, og hvorvidt man har interessante historier å fortelle, mener engelskmannen.

- Forvandle byen!

Han kommer med tre gode råd til de som ønsker å skape en lignende suksess:

1. Koordinér. Finn gode samarbeidsmåter mellom festivaler, kommune og turistnæring.

2. Gå helhjertet inn i et forpliktende samarbeid om et langsiktig prosjekt. En femårsplan er minimum, det vil ta til å etablere kunnskap blant publikum og de to-tre første årene blir uansett tøffe.

3. Byen må stå bak! Det er essensielt at folk føler at det er festivaltid, det skal dominere bybildet, forvandle byen - alle skal vite hva som skjer! Med OL oppdaget folk i London at alt de ikke trodde var lov, var lov likevel. Sånn har det vært siden, smiler Gudgin.