Det hender noen spør Edvard Hoem om han har planer om å trappe ned. Da blir han sint. Parerer gjerne med at han snarere skal trappe opp.

- Jeg har mer overskudd og står friere som forteller enn noen gang. Det første jeg gjør når jeg står opp er å skrive, og det er det siste jeg gjør når jeg legger meg. Kjell Askildsen meldte at det var godt for ham å være forfatter igjen, at det innebærer en tomhet i livet å vite at en har skrevet sin siste bok. Den skjønner jeg, sier Edvard Hoem over et smørbrød på Bristol.

Møter entusiastiske lesere

Det å bli intervjuet i bibliotekbaren på Hotel Bristol er også en del av å være forfatter i Norge. Hoem står nå foran en lanseringsmaraton for «Bror min på prærien», som er en direkte fortsettelse på «Slåttekar i himmelen» som ble utgitt i fjor vår. Han er spent på mottagelsen. Som alltid. Forgjengeren fikk svært positiv respons både fra anmeldere og lesere. Bare det siste året har han hatt 60-70 arrangementer der han har møtt engasjerte lesere over hele landet.

Sånn har det vært siden «Mors og fars historie». Da sluttet det å være en barriere at han skriver på nynorsk.

Sug etter episke fortellinger

- «Slåttekar i himmelen» var et nytt løft. Jeg har tenkt på hvorfor den slo sånn, og tror det er et vakum etter episke romaner. Det skrives mye knapp prosa om hverdagsliv i Norge. Mange savner de store brede fortellingene; der de kan gjenkjenne egne tanker om troskap og svik, plikt og drøm, i mennesker som lever under andre livsvilkår. Duun, Falkberget & Co produserte folkelesning av denne typen, nå henvises leserne til krimlitteraturen eller oversatte forfattere for å finne tilsvarende, sier Hoem.

Ikke moden før nå

Hoem hadde tittelen til «Slåttekar i himmelen» klar for 15 år siden, og sa den gang at romanen kom året etter. Nå er han glad for prosjektet ikke ble realisert. Han var ikke moden for denne historien før nå.

Jeg hadde historien om min oldefar klar i hodet, om en mann som jobbet, slet og kultiverte sin jord i en mannsalder uten å sitte igjen med noe, en mann som mistet kontaktet med alle sine fire sønner.

- Jeg hadde denne «lille historien», men den fungerte først da jeg satte den i sammenheng med den «store historien», den europeiske utvandringen til Amerika, sier Hoem. Begge romanene dikter videre på faktiske begivenheter og personer i Hoem-slekta. I den første er oldefar Knut Hansen Nesje hovedperson, i den andre har hans sønn Eilert hovedrollen. I den første boka er hovedhandlingen i Romsdal, i den andre på prærien i Dakota og Canada.

Vil komme flere bøker i serien

- Jeg er blitt spurt om det vil komme en tredje bok, og jeg har sagt tja og kanskje og vet ikke, men det er egentlig dumt å lyve om dette. Det vil helst sikkert komme en tredje bok. Og kanskje en fjerde, og en femte. Jeg vil skrive om dette til jeg har fortalt historien ferdig, sier Hoem.

Hva skylder vi våre nærmeste?

Hovedmotivet i de to første bøkene er forholdet mellom far og sønn spesielt, og mellom familiemedlemmer generelt. Det er bøker om savn og sorg, om forholdet mellom ansvar og frihet. Hvor mye skylder vi våre nærmeste, hvor langt kan vi leve ut våre drømmer?

- Dette blir satt på spissen i denne tidsperioden. For foreldre var realiteten at om barna reiste kom de kanskje ikke tilbake igjen. Et farvel var et farvel for alltid. For barna ble spørsmålet etter hvert; skal jeg bli eller skal jeg reise tilbake?

- Mens jeg jobbet med romanen fikk jeg an aha-opplevelse. Jeg skjønte at den norske eldreomsorgen i velferdsstaten først og fremst er en velsignelse for den yngste generasjonen. For de eldre innebærer det selvsagt trygghet, mens de yngre gis muligheten til å realisere seg selv. De er fratatt et stort ansvar, og gitt en stor frihet, sier Hoem.

Magisk barndomsmøte med Eilert

Hovedpersonen i «Bror min på prærien» er Eilert, som er bror til Edvard Hoems bestefar. Eilert kom aldri tilbake til sin mor og far mens de levde, først i 1956 var han tilbake i hjemtraktene i Romsdalen. For syv år gamle Edvard var Eilert et 1,97 meter høyt og 120 kilo tungt eventyr, som satte fart på fantasien. Eilert gjorde grandios entre i familiehjemmet og knipset en tikroning til Edvard, som kjøpte sitt første kamera for Amerika-gaven.

Historien om Eilert fikk etter hvert kjøtt på beinet, etter Edvards mange reiser til prærien i Sør-Dakota og Canada.

- Den norske utvandringen til Canada er underfortalt, men det var faktisk 55 000 nordmenn som utvandret dit, sier Hoem. Det er ikke mange etterkommere etter familiens hans der nå, det er mer å hente i Dakota. Folk som reiste søkte samhold i den nye verden og klumpet seg sammen, stedsnavnene er til forveksling identiske med de en finner i topografien rundt Molde: Hustad, Aas, Hoem osv.

Livet på Hoem school

- Hoem school var fortsatt i drift da jeg var der på 1990-tallet, med norske og indianske elever. Indianerne var et problem, for de nektet å bruke klokke. De kom på skolen når det falt dem inn, gjerne seint på kvelden, ler Hoem, som fikk et gjennombrudd i arbeidet med de to romanene da Eilerts datter overrakte ham alle brevene Knut Nesje skrev til sønnen Eilert.

- Brevene gir et godt inntrykk av min oldefar og livet hans, det er en stigende desperasjon i dem etter hvert som Knut innser at Eilert neppe kom tilbake, sier Hoem, som i tillegg til fokuset på hovedpersonene formidler det større bildet av livsvilkår både i landet utvandrerne kom fra og dit de kom. Han har jobbet mye med researchen; og etter hvert som historiene utviklet seg, må parallellen til vår egen tid ha blitt påtrengende?

En tilspisset situasjon

- Det lå ingen slik motivasjon bak, men tankene har meldt seg, ikke minst etter at situasjonen i Norge og Europa har tilspisset seg.

- Det er mye som er likt da og nå?

- Ja, og noe som er forskjellig. Syrerne i dag reiser ikke bare for å finne en bedre fremtid, noen av dem flykter helt konkret fra bomberegn. Og ikke minst: de som utvandret til Amerika den gangen ble jo faktisk ønsket velkommen.

- Det er krevende for mange å ta stilling til situasjonen nå?

- Ja, jeg er jo sosialist som bare det jeg, men om vi ser bort fra akutte nødssituasjoner, er det åpenbart at det må etableres nye spilleregler. Vi må være solidariske, men ikke være altruistiske - og for å unngå sterke interne konflikter i Norge, er det også viktig at vedtak er bredt forankret. Jeg var ikke akkurat med på å stemme inn den regjeringen vi har nå, men jeg har respekt for hvordan de prøver på nettopp det.

- Det er spennende tider. Og folk må skjønne at uansett hva som skjer, så blir det ikke som det var. Dette vil forandre Norge, slår Edvard Hoem fast.

7 spørsmål

Hvilken bok har inspirert deg mest?

- Jeg har hatt sterke opplevelser med mange bøker, men det var spesielt da jeg for første gang leste Gabriel Garcia Marques' «100 års ensomhet». Jeg leste fra morgen til kveld, glemte tid og rom, levde meg totalt inn i romanens univers.

Hvilken film har du sett mer enn to ganger?

–  Ikke mange. Henning Carlsens «Sult» med Per Oscarsson i hovedrollen er den jeg kommer på i farten. Jeg har ikke så mye tid til film. Men kona ser gjerne film mens jeg skriver dagbok på kveldene.

Hvilken musikk kobler du best av med?

– Jeg høres mest på klassisk eller jazz, er spesielt glad i fiolinkonserter. Jeg kan si jeg kobler best av til, eller kanskje snarere kobler meg mest på, Bruchs fiolinkonserter.

Hvilken kulturbegivenhet vil du helst glemme?

– Ikke mye er like uutholdelig som dårlig teater, da har jeg lyst til å forlate teatret. Jeg tenker ikke mest på dårlig spill eller regi, men teater uten substans.

Hvilken kulturbegivenhet vil du gjerne oppleve?

– I denne uka så jeg Ringsaker-operaens oppsetning av «Carmen», og det var en opplevelse. Da tenkte jeg at jeg er altfor lite på opera, både her hjemme og utenlands.

Hvem vil du helst invitere på middag for to, og hva vil du servere?

– Jeg har stor sans for Marie Blokhus, hun er en virkelig begavet skuespiller. Jeg har ikke så stort register på kjøkkenet, men er god på breiflabb. Så det ville blitt det.

Kulturminister for én dag, hva ville du gjort?

– Jeg er opptatt av bygningsvern, synes at det er noe vi bør ta oss råd til i Norge i dag. Det er mye som bør rustes opp. Og; i den krevende situasjonen landet vårt er inne i nå, burde vi etablert et migrasjonsuniversitet. Vi bruker mye tid og krefter på å bekymre oss over hvordan samfunnet vil utvikle seg.