Seks like store deler av Berlinmuren, med påskriften SALE i blå neonbokstaver, er plassert side om side og står nå som en murstump mellom parkeringshuset på Solsiden og Gråmølna i Trondheim. Kunstinstitusjonen blir slik separert fra handelskomplekset med Lars Rambergs prosjekt «Kapitalistischer Realismus».

På pressekonferansen i Berlin parafraserte visstnok Ramberg – uvisst for meg hvordan – blant annet tidligere statssjef i DDR Erich Honecker og hans uttalelse om at Berlinmuren fungerte som beskyttelse mot imperialismen. Og dermed var det gjort. Høyrepolitiker Kjetil Utne rykket ut og kalte Ramberg for en politisk forvirret kunstner. All ære til Utne som meningsytrer. Jeg skulle gjerne ha sett flere politikere komme med synspunkter om dette som et kunstuttrykk.

I et kommentarfelt ble kunstneren kalt «raddiskunstner». Jeg er også selv blitt stilt det misforståtte spørsmålet av media om hva jeg synes om at «Berlinmuren skal gjenreises i Trondheim», og en bekjent kalte nylig installasjonen for «det der SV-monumentet». Men når et kunstverk tematiserer et politisk forhold, og beheftes med den ulne benevnelsen «politisk kunst», er det også fare for at man overser det skråblikket kunstverket kan representere, og i stedet leser det som en flat og umiddelbar kommentar. Eller enda verre: Man jakter etter kunstverkets partipolitiske ekvivalent.

Men kan ikke nær sagt hvilket som helst kunstverk – kunstnerens intensjoner til tross – fungere politisk? Kunsthistorien omfattes også av eksempler på verk som opprinnelig ikke var uttalt politiske eller tiltenkt politiske intensjoner, men som i en ny kontekst i ettertid kan tilskrives uttrykk for bestemte politiske budskap.

Det er lett for stemmer i kunstfeltet å avfeie Utne ut ifra en ryggmargsrefleks og kalle ham en kunstnerisk forvirret politiker. For Ramberg går tross alt for å være en grundig opplest kunstner, både innen kunst- og politisk historie.

Berlinmuren før fallet står igjen i de fleste historiebøker som en skammens mur, et symbol på undertrykkelse av både ytrings- og bevegelsesfrihet. Den adskilte folk, liksom murene som også nå reises omkring i Europa. Berlinmuren – oppstykket og fremvist som enkeltdeler – er imidlertid stilt ut over hele verden nettopp som det motsatte: en brutt mur, som symbol på nyvunnet frihet.

Her er seks deler av den altså stilt opp. Innkjøpt som råmateriale for en kunstinstallasjon. De er også blitt en handelsvare. Det understrekes av påskriften SALE og påminner om hvordan sterke historiske objekter kan selges til høystbydende. Dette er en annen type skammens mur. Riktignok er den fremdeles en mur som adskiller, men det er ikke folk den adskiller, men et museumsbygg fra et parkeringsbygg, to forskjellige bygg i samme samfunn. Denne muren er reist i et offentlig rom hvor ytringsfriheten står sterkt. Og den er plassert midt på en plass hvor den inviterer til det motsatte av å begrense bevegelsesfriheten – den inviterer til at betrakteren skal gå rundt den.

At kommunen her har valgt å gå for dette prosjektet synes jeg er både vågalt og prisverdig. Installasjonen blander forskjellige symboler, åpner opp for mange ulike innfallsvinkler og forandrer seg over tid, etter hvert som jeg leser og diskuterer med menneskene rundt meg. Dette har jeg savnet i mange andre installasjoner i det offentlige rom, nettopp fordi de symbolsk og bruksmessig har fremstått ferdig formulert. De har ikke flere lag bak fasaden som avdukes.

Denne installasjonen tilbyr kanskje ikke så mange svar i seg selv. Jeg er i hvert fall ikke i stand til å lese dette verket som en regulær historiebok og slett ikke som et sosialistisk monument. Installasjonen inviterer derimot til gode spørsmål, og dermed kan den initiere gode debatter – kanskje om helt andre emner enn kunst og politikk. Og om et kunstverk klarer dét, da har det nådd lengre enn mange verk som plasseres ut i det offentlige rom. Det er et objekt som også skal tåle å stå midt i en offentlig diskurs. For hva er det mest drepende et kunstverk i offentlig rom kan møtes med? Likegyldighet.

Gustav Svihus Borgersen