- Etter sjokket, forbannelsen og sorgen ble jeg bare mer ivrig etter å komme meg til Paris og spille, sier Dybdahl til Stavanger Aftenblad.

13. november var en grusom dag i Paris. Terrorister slo til flere steder i byen, og et av målene var konsertlokalet Bataclan. Her skulle det amerikanske rockebandet Eagles of Death Metal spille et av sine utsolgte konserter på Europa-turneen. Et stykke ut i settet kom en serie høylydte smell. Vitner har senere fortalt at de trodde det var kinaputter eller pyroeffekter. Men midt i publikum sto tre menn med automatvåpen og begynte å skyte rundt seg.

På dette tidspunktet var Thomas Dybdahl på vei hjem fra Hamburg. I kalenderen sto Paris tolv dager senere. Da meldingene fra Bataclan og resten av Paris-angrepene tikket inn, reagerte han som de fleste andre.

- Det var en blanding av sorg, sinne og frustrasjon. I starten tenkte jeg ikke så nøye over at et av angrepene skjedde i et konsertlokale. Det er grusomt uansett hvor det skjer. Men etter hvert sank det inn. «Dette er på min arena». Det er tross alt dette jeg gjør til daglig. Vi prøver å gjøre det stikk motsatte av dem som sprer død og fordervelse, sier Dybdahl.

Går en f... i deg

Det ble også tatt gisler i Bataclan. Da politiet stormet konsertstedet, sprengte tre terrorister seg selv, etter å ha henrettet flere mennesker. Totalt ble 130 mennesker drept i angrepene på Paris, 89 av dem på Bataclan.

- Du tenker først på dem som står midt oppi det. Meldingene og bildene fra Paris var helt forferdelige. Der og da forsvinner alt annet, sier Dybdahl.

LES PÅ PLUSS: - Syv av vennene mine drept i bursdagsfeiring

Men han hadde altså en spillejobb på Les Etoiles, noen hundre meter fra Bataclan, tolv dager senere.

- Etter en stund går det en faen i deg. Jeg ble nesten enda ivrigere etter å komme til Paris og spille. De skal ikke få stoppe vår måte å leve på, ikke få stoppe musikk eller friheten til å samles om ting vi synes er viktige og fine. Paris representerer det motsatte av det disse få galningene prøver å få til.

Vi har champagne

Dybdahl forteller at han i etterdønningene av Paris-angrepene bet seg merke i framsiden på det franske satiremagasinet Charlie Hebdo, som også har en grusom nærhistorie. Den 7. januar 2015 tok to bevæpnede menn seg inn i redaksjonslokalene til magasinet ild med kalasjnikovgeværer. Tolv mennesker ble drept, deriblant to politimenn og sjefredaktør Stéphane Charbonnier. Elleve ble skadet, derav fire alvorlig.

Det var - på dette tidspunktet - det mest dødbringende terroranslag på fransk jord siden 1961. Etter det siste angrepet på Paris trykket magasinet en tegning av en mann, full av kulehull, som drikker champagne. Teksten lød: «De har våpen. Faen ta dem, vi har champagne.»

- Målet til terroristene er vel splittelse og redsel og å mane fram en «oss mot dem»-stemning. Frykt er en naturlig reaksjon, men samtidig tror jeg ikke vi skal behandle Paris som en spedalsk by. Folk som bor i Paris, de som bor midt oppi dette, må bestemme hvordan de vil gjøre det, men jeg tenker at å komme tilbake til normalen nok vil være et mål for mange.

Derfor planlegger Dybdahl en normal konsert. Han har ingen tale klar, ingen symbolhandlinger eller markeringer.

- Kanskje det kommer når jeg står der. Jeg vet ærlig talt ikke hva folk forventer. Å holde hodet kaldt er vel et slags ideal. Samtidig tror jeg vi skal være litt forsiktige med å komme utenfra og fortelle folk hvordan de skal leve, hva de skal gjøre og ikke gjøre og hvordan folk skal reagere.

Betyr mer nå

Å avlyse konserten var aldri et alternativ.

- Så lenge de vil ha meg der, kommer jeg. De jeg har snakket med sier det er en helt spesiell stemning i byen. Det blir spesielt, men jeg gleder meg veldig til å komme dit og spille. Det betyr mye å komme til Paris nå, om en er en aldri så liten brikke i den store sammenhengen.

Dybdahl har turnert i Europa i mange år nå. Hans opplevelse av kontinentet er en annen nå enn for bare få år siden.

- Jeg er ingen sosial kommentator, men det er en annen stemning nå. Du kan nesten ikke stige av et tog uten å måtte trø over to tiåringer som ligger og sover på jernbanestasjonen. Pass- og grensekontrollene er strengere og hyppigere. Jeg skal ikke ta jobben som analytiker, men det er mye som ikke er som det burde være.