En kjapp tur innom Trondheim for å møte Adressa går bra, ettersom han likevel skulle til Værnes og hente kona. Bjarne virker litt sliten, men etter en tallerken sashimi og litt Solo er han sitt vanlige jeg.

– Det har vært mye nå. Jeg kommer til å være bra flat når jula setter inn, sier han – og viser frem avtaleboka for oktober og november. Knapt et hvitt felt. Inniblant Norske talenter, sponsorarrangementer, D.D.E.- og solokonserter er han jo også daglig leder i Namdal Bilopphuggeri.

– Jeg leder bedriften som jeg har bedrevet barneoppdragelse, via sms, sier Bjarne og setter opp et av sine karakteristiske latterbrøl.

Imageproblemet

Firmaet går bra det. Det gjør livet ellers også. Selv om Bjarne har løpt på seg et imageproblem.

– Gjennom årene med D.D.E. har folk har ett tydelig bilde av meg som den breiale nordtrønderen med bar overkropp. Etter «Hver gang vi møtes» ble jeg i stedet han sentimentale nordtrønderen som griner på TV, og det har forsterket seg med Norske talenter. TV er et skummelt medium, konkluderer Brøndbo.

Lærer å gripe sitt publikum

– Jeg har sagt nei til mye. Men jeg liker distriktsprofilen i «Norske Talenter», at en rapper like gjerne kan komme fra Karasjok som fra Grorud. Jeg liker fokuset på det å underholde, at det ikke er ren sangkonkurranse. Det er en forlengelse av en eldgammel tradisjon, folk som kom til hoffet og fortalte gode eventyr eller slukte sverd. Nå som da må en gripe sitt publikum, sier Bjarne, som har trivdes spesielt godt i audition-rundene.

– Det jeg med min bakgrunn kan bidra med, er blant annet at det er med kunst som med fotball. På ett tidspunkt i utviklingen vil det store talentet bli forbigått av den som arbeider hardest og mest målrettet, sier Bjarne, før han avbryter seg selv.

I Sarpsborg sist helg

– Vet du hvor vi var sist lørdag? I Sarpsborg. Kvelden før cupfinalen. Det var avtalt for lenge siden. En 50-årsdag av noen som hadde tatt seg råd til å engasjere D.D.E. på en privat fest. 60 festdeltagere og oss, helt utrolig morsomt.

– Og så dere cupfinalen på hotellet i Sarpsborg?

– Nei, da var jeg på ny jobb. Jeg fulgte kampen på telefonen mens jeg øvde på søndagskveldens forestilling med Skatval skolekorps på flotte, nye Kilden kulturhus, sier Bjarne.

Denne uka har han øvd med bandet foran «Noe e D.D.E. jul igjen», som i år skal fremføres i Namsos, Steinkjer, Stjørdal, og fremfor alt: Fem fulle hus i Olavshallen i løpet av tre dager.

Viken tilbake

– Vi er privilegert som har et repertoar av egne julesanger som folk ønsker å høre år etter år. Og første øving gikk veldig greit, låtene sitter i blodet og fingrene.

Humøret i D.D.E.-gjengen er på topp. Gjengen gleder seg over at Frode Viken er tilbake etter en tøff periode med kreftbehandling. – Frode er kanskje ikke så skarp i kantene som før, men i perlehumør. Han er jo rytmegitarist i D.D.E. som Åge er i Sambandet. Han er et grunnfundament, og D.D.E. har aldri vært så bra som etter han kom tilbake, sier Bjarne, som fnyser når vi antyder at stemningen i bandet var surere for noen år siden.

20 år siden det var aller likast

– Vi er stolte av at vi har klarte å forvalte en karriere gjennom 25 år. Noen ganger har det holdt hardt. Men: Aill band i verden har perioda der medlemman ønske å dræp kvarander. Sånn e det bare, slår Bjarne fast.

I 2016 er det 20 år siden et av tidenes mest suksessrike norske album ble utgitt.

– Det er vel ikke vanlig å markere albumutgivelser med jubileum. Men «Det går likar no» er ganske spesiell. Vi kommer aldri til å oppleve noe lignende, ett sammenhengende år med store opplevelser, sier Bjarne. Og ettersom vi befinner oss i Trondheim begynner minner herfra å melde seg.

Lekekamerater med livvaktene

– Under VM på ski møtte jeg mitt store idol, Bjørn Dæhlie da jeg var på vei ned fra scenen på Torvet og han på vei opp. D.D.E. skulle rett til direktesending på NRK etter opptreden vår, og Trønder-Avisa tok blinkskuddet da vi to hilser på hverandre. Dæhlie ser på meg, men jeg ser på klokka. Det er året i et nøtteskall for meg, sier Bjarne Brøndbo før han kommer på de 15 dagene familien bodde på Grand Hotel Olav, og sønnene hans ble lekekompiser med livvaktene til statsminister Jagland.

Dette er lenge siden. Men det er stas nå også, som når D.D.E. på mer jordnært vis skal være husband for julebord på Clarion Brattøra. Først synge noen julesanger under middagen, så drikker folk seg fulle og rock'n'roll og partysangene tar over.

– Folk skal ventilere seg og ha det artig, og vi er attraktivt band i slike sammenhenger. Så enkelt og så vanskelig er det, sier Bjarne som også har funnet tid til en soloturné på piano i oktober og november.

Mimring på soloturné

– Sist var på Støren – det har aldri vært så mye folk på kulturhuset. Jeg synger én prøysenlåt – resten D.D.E. Tolv låter på en time og 40 minutter; så det blir altså mye prat. Jeg snakker om hvordan verden har forandret seg siden faren min vokste opp på 30-tallet. Selv når jeg var ung var det ikke uvanlig at kompiser hadde syv-åtte søsken. Nå er det vel mer vanlig at barn har syv-åtte foreldre. Jeg forteller om da jeg fikk husarrest fordi jeg brukte telefonen før klokka fem om ettermiddagen. Folk kjenner seg igjen i disse mimrestundene, sier Bjarne.

Fullt så stor klaff har det ikke vært rundt den organiserte mimringen om trønderrocken i Rock City. Bjarne er ikke den som har nærest forhold til rocksenteret i hjembyen.

Rock City ikke tydelig nok

– Jeg gikk senest i formiddag gjennom opplevelsessenteret, gjennom Verdensrommet og Prudences øvingslokale, og ble som alltid fylt av stolthet. Trønderrocken er verdt å markere, så det går ikke på det. Men jeg har aldri helt skjønt hva Rock City skal være, selv om dyktige folk har tenkt mye og jobbet hardt. Det må jo også treffe publikum, møte et behov. Det har de åpenbart ikke gjort, så det er nok ikke er tenkt tydelig nok i utgangspunktet, sier Bjarne, som i den siste måneden også har vært involvert i en av de mest betente kulturdebattene i Trøndelag på noen år, ordskiftet om trønderrockens plass i den nordtrønderske kulturen.

Det var leder ved Hålogaland Teater, namsosingen Nina Wester, som åpnet debatten etter at Verdal teaterlag offentliggjorde at de etter to år med en forestilling bygget på D.D.E.-sanger skal sette opp en ny rundt sangene til Åge Aleksandersen. Bjarne svarte med å henvise til at Wester hadde et sugerør i statskassa.

Feil å skyte mot et amatørteater

– Jeg skjønner at trønderrocken tar stor plass, men det tenker sikkert Ranheim at Rosenborg tar også – og hva skal Rosenborg gjøre med det? D.D.E. har jo ikke stjålet plassen, folk har gitt oss den etter at vi har jobbet hardt i mange år.

– Prudence opplevde i sin tid også at det var vanskelig å nå opp, og det er vel relevant å diskutere både mannsdominans og innholdet i trønderrocken?

– For all del, men jeg ble provosert av at skytset ble rettet mot et hardtarbeidende amatørteaterlag. De er som alle andre uten offentlig støtte avhengige av å balansere mellom kvalitet og kommersiell appell. Og om det var jeg som skulle finne en oppfølger til en D.D.E.-musikal, så hadde nok ikke tanken om Åges sanger vært veldig fjern ...