Adresseavisens anmelder uda og tegner Jan O kom nok til og med inn gratis, og de leverte en entusiastisk rapport i avisen dagen etter.
Signaturen Uda (Ulf Dalheim) startet sin anmeldelse med å sitere tekstlinjen «No one needs you, no ones cares, not even if you disappear» fra Prudence-låten «Freezing», før han argumenterte mot innholdet i låten. «Jeg tror ikke denne visen noen gang vil vise seg å være selvbiografisk. For selv om de seks Namsos-musikerne i går kveld tok sitt endelige farvel med to avskjedskonserter i Studentersamfundet i Trondheim, tror jeg gruppen i lang, lang tid vil ha sin plass i de musikkinteressertes hjerter. Ingen undervurderer vel den innsats Prudence har lagt ned for norsk popmusikk, og ingen vil noensinne glemme de mange konserter Prudence har invitert til i hver eneste lille krok av vårt langstrakte land».
Dette er en analyse anmelderen ikke trenger skjemmes av 40 år etter. Prudence har blitt stående i norsk rockhistorie, ja det har selv datoen 11.12.75 blitt. Alle med mer enn en viss interesse for norsk rocks utvikling kan datoen for Prudences to avskjedskonserter, mye på grunn av at datoen også ble tittelen på den doble liveplata som dokumenterer begivenheten.
«Preget av stundens alvor tok det sin tid for Prudence og publikum kom på bølgelengde. Et par låter fra gruppens nyeste plate og et par fra deres debut-LP løste imidlertid det hele opp, så da de endelig slapp seg helt løs – i deres nykomponerte høydepunkt «Æ e trønder æ», fikk de både gjenkjennende applaus og hele salen med i refrenget.
«Det e' langt igjen til Royal Albert Hall» var forandret en del, mer aggressiv og hard enn tidligere versjoner, men melodien gikk tydelig hjem hos publikum. Prudence hadde det fulle grep om salen. «Drømmen om grisen», med pretaped bakgrunnsstøy, og «På botn e' vi ganske lik» bekreftet at Prudence på norsk også har vakt begeistring blant det platekjøpende publikum», skrev uda.
1975 var et vemodig, men vellykket år for Prudence, etter at de hadde påført seg selv store økonomiske problemer året før, i tillegg til sterk frustrasjon grunnet manglende interesse fra det store utland, som det jo var meningen å slå gjennom i. Åge Aleksandersens solodebut «7800 Namsos» inspirerte Prudence til også å synge på norsk i avskjedsalbumet «Takk te dokk». Albumene ble suksesser, og det ble ikke minst avskjedsturneen. Det var et samspilt band som spilte sin siste konsert 11. desember 1975, det går klart frem av anmeldelsen som baserte seg på den første av kveldens to konserter.
«I sin siste konsert tok Prudence sjansen på å spille musikk av komponister som de selv setter pris på. The Band's «The Shape I'm In» ble koblet sammen med «Ja, vi elsker" og dessuten fikk vi en forrykende versjon av Adrian Henri's «I've got those Fleetwood Mack, Chicken Shack, John Mayall can't fail blues», skrev anmelderen som også trakk frem fine soloprestasjoner på «Bilbo». Uda fremhevet samtlige medlemmer, både frontfigurene Terje Tysland, Per Erik Wallum og Åge Aleksandersen, finpålegger Johan Tangen, og ikke minst rytmeseksjonen Kaare Skevik jr og Jan Devik. Sistnevnte ble medlem i bandet etter at originalbassist Kjell Ove Riseth mistet flere fingre i en ulykke på saga tidligere samme år.
Men de få gangene Prudence har holdt korte gjenforeningskonserter i de 40 årene som er gått, har Riseth spilt bass. Det skjedde sist under åpningen av Rock City i Namsos i 2011. Året etter ble Studentersamfundet i Trondheim booket, til 11. desember 2015. Da skulle avskjedskonsertene gjenskapes i sin helhet, med Stian og Kin Wallum som stand-in for sin avdøde far Per Erik. Slik gikk det ikke, bandet innså at de ikke hadde nivået inne for å gjennomføre en konsert på dette nivået. I stedet blir de hyllet av en rekke andre musikere som drar publikum gjennom hele avskjedskonsertsrepertoaret i Namsos fredag kveld, blant annet med The Bands Garth Hudson på podiet.
Formodentlig blir det mer fres i nachspielet i Namsos i 2015 enn i Trondheim for 40 år siden. Det sies at det ellers svært så festglade Prudence den gang, var utmattet ikke bare av to maratonkonserter på én kveld men også fire års nær sammenhengende turnering. Bandet hadde knapt krefter til å smake på det store volumet tequila som var innkjøpt for anledningen, før de tuslet hver til sitt. Prudence-eventyret var over. Men altså likevel ikke.