Når publikum spontant begynner å danse rundt deg under den tredje låta, mens de gauler med av full hals. Da vet du at bandet har truffet, og at det ligger an til en storveies konsert.

Det ble det til gagns. 22 sanger på drøyt 90 minutter - over halvparten hitter der publikum kan hele teksten, mens det koker både på scenen og i salen, og med allsang hele veien. Finnes det i det hele tatt noen andre noen norske rockeband som kan matche det?

Stemningen er sitrende allerede før det røde teppet hever seg på Byscenen torsdag kveld. Og da de første tonene av «Enhjørning» like etter fyller rommet, med Prepple oppe på monitoren i den karakteristiske stripete skjorta og med villskap i blikket... Sjelden har Byscenen føltes mer intim.

For de fyller hele rommet. 600 (godt voksne) publikummere står foran scenen, og det er vanskelig å komme nært nok. Likevel er vi tett på. Det kontante, fine, tørre lydbildet, spesielt i den første halvdelen av konserten, bidrar til det. Samtidig ruver bandet der oppe på scenen, med den helt spesielle utstrålingen som bidro til å ta dem til helt til topps, og som fortsatt bidrar til å gjøre dem til et relevant band.

Det er som om scenen er for liten for dem. Det kan jeg ikke huske å ha opplevd på Byscenen før.

Holy shit. Dette er greia! tenkte Kjartan Kristiansen da Dumdum-aliaset Racer spilte på Adresseavisens Ut Awards i 2003.

Les anmeldelsen av biografien «En vill en»: Frodig alvor

De fortsetter med ett sett som spenner over hele karrieren. Da «Fant Frimann» fra debutplata «Blodig alvor» (1988) dukker opp som tredje låt, løsner det ordentlig. Stemningen daler ikke nevneverdig da de fortsetter med tittelsporet fra deres siste utgivelse «Ti Liv» (2012).

Begge de helt ferske sangene utgitt i høst, «Har det på tunga» og «Tid og sted», dukker opp i første halvdel av konserten, og glir fint inn sammen med nytt og gammelt. Spesielt den tunge, groovy riffdrevne «Har det på tunga» er det grunn til å tro vil følge dem fremover. «Englefjes» og «En vill en» er tidlige allsang-høydepunkt, før konserten tar en ny og roligere vending med «Tyven tyven» og «Slave».

ANMELDELSE: Med samme glød som i glansdagene

«Lunta brenner», «Mitt hjertes trell», «Møkkamann» og «Splitter pine» blir en heidundrende finale før bandet går av scenen til vill jubel og taktfaste rop om mer. Selvsagt kommer de tilbake, Prepple for anledningen med sin Brutal Kuk-skjorte.

Stemningen er elektrisk da de drar i gang «Stjernesludd» og «Transit», før de som så ofte før setter endelig punktum med «Metallic hvit».

Bransjeskada punker med balltre. Du føkker ikke med bandet til rockemanager Steinar Vikan (54) (Pluss).

DumDum Boys er et band det er lett å ta for gitt. De har på en måte alltid vært der, og de leverer stort sett alltid, både på plate og konsert. Men gløder de ikke litt ekstra akkurat nå? Slik føltes det i hvert fall torsdag. Ok, det var litt smågrums her og der, og ikke alle overgangene satt hundre prosent, men for min del bidro det til å gjøre konserten mer levende.

For du vet stort sett hva du får. Har du sett bandet live noen ganger før, kjenner du til og med variasjonene i enkeltlåtene. Jeg hadde håpet på flere nye låter fra det kommende albumet, som de helt sikkert jobber med akkurat nå. Samtidig er det ganske unikt at et band kan spille låter fra en 30-årig karriere og bli møtt med slik hengivenhet.

Jeg leste nylig Sindre Kartvedts biografi om bandet «En vill en». Det bidro til at jeg hørte låtene og så bandet fra en litt annen vinkel. Kanskje var det slik for flere.