Vi visste ikke helt hva vi gikk til, da vi entret Caya, et av de nye stedene langs bryggerekka mot Nidelva, i Adressabygget.

Et creperi, sa anmelderkollega Mats, men visstnok med en mer normal meny på kveldstid.

Caya er siste tilskudd til det vi nesten kan kalle et imperium i Trondheim nå, med Nina Karlsen i spissen, med steder som Almas, Søstrene Karlsen, Kalas & Canasta og Kjøkkenveien, og kokker som Trond Åm og nyslått norgesmester Christopher W. Davidsen i stallen.

ALLE ANMELDELSENE FRA SMAKSPOLITIET SAMLET HER

På Caya ser vi minst seks konsentrerte, unge kokker i det halvåpne kjøkkenet og menyen er like ambisiøs.

Menyen er faktisk helt ny, sier servitøren, og legger ut om rettene. «Store smaker i litt mindre porsjoner» er konseptet. Halvt om halvt med sjømat og kjøtt. Plukk tre til fire småretter, om du virkelig er sulten, ta bare en til ølen, eller gå for en satt femretter i mindre porsjoner, om du da ikke skeier ut med «Caya's opplevelse», hele menyen (omlag 16 retter) til 845 kroner. Vi kjører på.

Frisk, ukomplisert start

Det er litt snodig å sitte i en sofa i et så uformelt (men stilig) lokale, og vente på retter med kamskjell, trøfler, østers, hjort og så videre. På et sted vi trodde holdt fokus på pannekaker. Men, hvorfor ikke?

- Laidback og rolig, likevel en spennende meny. Det er jo egentlig sånn jeg vil ha det, sier Mats.

Det går unna med sjømat først. Raske serveringer, uten at det føles hektisk. To friske østers med chipotle er nydelige, chilien med røyksmak gir snert, uten å dominere. Et overraskende stort glass løyrom med rørosrømme, pepperrot og finhakka rødløk. Silderognen er ypperlig, ikke for salt og med akkurat rett tilbehør. To svært ukompliserte, men gode startere.

Tidlig formtopp

Kjøkkenet har brukt seg mer på neste rett, lettrøkt laks med rørosrømme, soyamarinert tapioka og agurk. Syltynne rødbetskiver pynter på toppen. Den ørlille røyksmaken av nesten rå laks skjærer fint gjennom den tunge soyasausen. Alt funker rett og slett svært bra sammen. Mats er enda mer begeistra.

Denne blåser meg avgårde! Perfekt balanse. Nydelig syrlighet og fin fedme i fisken, sier han.

Og det blir ikke dårligere med neste rett, servert som et helt kamskjell på en tallerken. Servitøren løfter overskallet, en stekt kamskjellmuskel ligger igjen, sammen med røkt kamskjellrogn, jordskokkpure, små eplekuler og dillolje. Igjen en vellykket kombinasjon. Det eksploderer av sødme og syrlighet, i den knøttlille retten.

LES OGSÅ: Smakpolitiet på Nordøst

Så langt har Caya overrasket stort. Det er flere kokker enn gjester i lokalet, maten fremstår helproff og oppfinnsom. Kanskje har ikke stedet lykkes i å kommunisere sin profil helt enda – iallfall ikke til oss. Neste rett er et vellykket hvileskjær fra kjøkkenet, fenalår på flatbrød med hasselnøttmajones og eple. Friskheten fra eplet gjør susen mot det salte kjøttet. Videre med kjøtt, nå oksetartar med puffet rug, steinsoppmajones, syltet løk og raspet, tørket eggeplomme. Det må være en av de letteste og mest syrlige tartarene jeg har smakt – og det funker som bare det.

Overraskende friskt, sier Mats.

And går an

Tempoet er behagelig, magen vil fortsatt ha mat, nå stekt uer med rødbeter, gulrot i både sprø og kremete konsistens og en skikkelig luftig hollandaise-saus.

Velsmakende, litt husmannskost-aktig, bare med et ekstra gir. Vi er langt fra å ramle av stolen, men godt er det. Den samme følelsen får vi etter de to neste rettene. Anderetten, med confitert lår og tynne brystskiver, sammen med syltet løk og gresskar i forskjellige konsistenser, og svineskive med fennikelsurkål, rosenkål og sjy med ingefær. Anderetten er for søtlig og ensrettet, roper etter noe som kan friske opp. Svinekjøttet er litt for tørt og den puffa svoren ikke sprø nok. To gode retter, bevares, men ikke minneverdige, som de første rettene.

Jeg har nesten glemt anderetten allerede, sier Mats.

Sjeldent mør hjort

Takk og pris er vi tilbake på rett spor med siste kjøttrett, hjortefilet med sort albatrøffel både i skiver og som små biter i sjyen, sammen med einebær og ingefær. Kastanjekrem, glasert eple og grønnkål, på siden. Mørere hjort har jeg sjelden smakt, den smelter nesten i munnen. Eplet gir en viss friskhet og sausen er nydelig.

Fantastisk, sier Mats.

LES OGSÅ: Smakspolitiet på Cowsea

Som finale, solbærsorbet med mørk sjokoladekrem overstrødd av marengssmuler og hvit sjokolade, og bakt pære med lakrismarengs og hvit sjokolade. Både solbærsorbeten og sjokoladekremen er smaksbomber og ikke så veldig søte. Kraftige saker. Det er litt nyr i sorbeten for å runde av, dette kunne med fordel vært enda mer avrundet. Mats setter lite pris på lakrisdesserten.

Den faller ikke i smak hos meg. Det blir for søtt, uten å gi noen spennende smakskombinasjoner.

Bør sjekkes ut

Kjøkkenet har definitivt levert «store smaker i litt mindre porsjoner», som lovet.

Nesten for mange smaker til tider. Det blir mye, når vi skal gjennom så mange retter, mener Mats. Det har også vært noen gjentakelser, rørosrømme, ingefær og rødbeter virker å være populært på kjøkkenet. Men det har vært godt, tidvis veldig, veldig godt, og ikke avskrekkende dyrt. Servitøren har vært på pletten hele veien, med gode vinanbefalinger og vann i glasset. Stedet er fortsatt forholdsvis nytt, vi håper det er et unntak at det er så få gjester denne kvelden.

Vet folk at de kan få slik mat her? undrer Mats. Caya er definitivt verdt å sjekke ut, som nok et spennende og ambisiøst spisested i byen. Vi begynner å bli bortskjemte.

Anmeldt av Audun H. M. Hagen og Mats Paulsen

Caya Restaurant og Creperie ligger i Adressa-bygget med utsikt mot Bakke bru og Nidelven Foto: VEGARD EGGEN
Hyggelig, med bar, lave, runde bord og lang sofa. Disko på stereoen, noe uklart konsept, mener Smakspolitiet om Caya Restaurant og Creperie. Foto: VEGARD EGGEN