Asieh Amini. Mange har nok lest om henne, for den iranske forfatteren har vært fribyforfatter i Trondheim siden 2009. Hun har utgitt to diktsamlinger på norsk og er blitt omtalt i mediene flere ganger. Likevel er hun antakelig et ukjent navn for de fleste, for det tar tid før vi lærer oss hva innvandrerne heter.

- Jeg har problemer med å huske navnet ditt, og du har sikkert problemer med å huske hva jeg heter. Vi må øve oss på navnene til hverandre. Vi som kommer hit, må lære oss mer om norsk kultur, og dere må lære mer om kulturen vår, sier hun.

For tre år siden fikk hun en internasjonal pris for sitt arbeid med menneskerettigheter.

Når Asieh Amini uttaler seg om problemene ved integrering, snakker hun mer på vegne av innvandrere og flyktninger hun har hatt kontakt med, enn på vegne av seg selv. Hun går heller av veien for å kritisere flere sider ved religionen som hun i hvert fall kulturelt sett er en del av; islam.

Styresettet er problemet

- Jeg har venner som mener vi skal være forsiktige med å kritisere islam, fordi det kan skape islamofobi. Men jeg mener islam, i likhet med andre tanker og ideologier, må kritiseres, særlig av muslimske intellektuelle. Alle religioner må tilpasse seg den moderne verden, og vi må finne en måte å leve sammen på, likestilt og fredelig. Dette er umulig uten å kritisere fortiden og religionenes historie. Det var jo på grunn av det islamistiske styret jeg måtte flykte fra Iran.

Hun er en av flere fribyforfattere som blir utgitt av Trondheims-forlaget Communicatio.

- Hva mener du om den sterke kritikken av islam som blir mer og mer tydelig i mediene?

- Motsetningene mellom vestlige og islamske land handler i stor grad om politikk og økonomi og om styresettet i flere islamske land. De som tror at det nå kommer en rekke ekstremister til Norge, tar helt feil. Det er ikke folkets religion som er problemet. Muslimene har en tradisjon gjennom over tusen år for å leve fredelig ved siden av folk med en annen tro.

Amini mener mange nordmenns oppfatning av islam bygger på mangelfulle kunnskaper.

Før hun flyktet, arbeidet hun i en kampanje mot steining i Iran.

Pinnekjøtt og ribbe til jul

- For eksempel snakkes det mye om de sterke motsetningene mellom sunni- og sjiamuslimer, men jeg kjenner ektepar i Iran der mannen er sunnimuslim og kona er sjiamuslim. De lever godt sammen. Mange iranske menn er dessuten tilhengere av likestilling, og mange iranske kvinner er likestilte hjemme. Kvinnenes posisjon i samfunnslivet er dessverre mye vanskeligere, på grunn av sharialovene.

Asieh Amini og familien har juletre, og hun lager gjerne både pinnekjøtt og ribbe til julemiddag. Hun er dessuten i gang med en mastergrad i kulturstudier på NTNU om temaet likestilling og mangfold.

Hun sitter fordypet i et langt manuskript når vi møter henne i kafeen på Trondheim folkebibliotek. En amerikansk journalist har vært i Trondheim og intervjuet henne, side opp og side ned, og teksten skal på trykk i det internasjonalt toneangivende tidsskriftet The New Yorker.

Alle smilte da jeg kom

Amini må godkjenne intervjuet først. Uttalelsene hennes vil bli registrert av det iranske prestestyret som hun måtte flykte fra etter flere år i opposisjon. Hun har dessuten et stort, internasjonalt kontaktnett og er blant annet god venninne med fredsprisvinneren fra 2003, Shirin Ebadi, også hun iraner.

- Etter at svært mange nordmenn ville hjelpe til da flyktningstrømmen startet i sommer, har innvandringsmotstanden vokst utover høsten. Har du merket et stemningsskifte?

- Jeg vet ikke. Selv har jeg opplevd nordmenn som snille. Alle smilte til meg da jeg kom hit. Det var viktig, for alt var vanskelig den gangen. Jeg har vært heldig, jeg har utgitt bøker, fått anledning til å lære meg norsk, og dattera mi trives godt. Men jeg vet at mange flyktninger og innvandrere har det vanskelig. Særlig de som har kunnskaper og kompetanse og som ikke kan bruke den.

Kjøpte juletre tvert

Som fribyforfatter ble hun tatt godt hånd om, og hun gikk løs på oppgaven med å lære seg det nye landet å kjenne i det øyeblikk hun kom hit. Det var rett før jul i 2009. Gatene var fulle av folk på julehandel.

- Alle var glade, men jeg kom fra et land der mange var blitt drept og venner av meg satt i fengsel. Likevel sa datteren min, som var ni år den gangen, at vi måtte kjøpe juletre. Det gjorde jeg. Jeg tok det på skulderen og dro det til leiligheten vår på Heimdal gjennom dyp snø, forteller hun.

Det var bare henne og datteren de første dagene. Ektemannen, fotojournalist Javad Montazeri, kom til Trondheim først noe senere. Nå har familien et bredt kontaktnett. Dattera har nettopp fått en sekser i nynorsk og trives på skolen.

De kommer uforberedt

Men Amini vet at mange innvandrere og flyktninger sliter med å bli en del av norsk samfunnsliv.

- Det er ikke ulik kultur i seg selv som er problemet. Men mange av dem som kommer, er helt uforberedt på den nye situasjonen de havner i. Nordmennene er heller ikke forberedt. Begge parter trenger mer informasjon og kunnskap om hverandres språk, samfunnsliv og religion.

Asieh Amini mener også det er et problem at innvandrere og flyktninger ikke har en tydelig stemme i norsk samfunnsliv. Mediene skriver om flyktninger uten at flyktningene selv får slippe til i tilstrekkelig grad.

Mangler nettverk

- Vi er ikke likestilte. Nordmennene er hjelpere, vi tar imot hjelp. Når flyktningene kommer, må det være slik, men over lengre tid skaper det ulikhet. Derfor må vi som kommer, lære oss språket og skaffe oss arbeid. Men å skaffe arbeid er ikke lett. Flere jeg kjenner har fått beskjed på Nav om at vi må få oss jobb gjennom nettverk og venner. Men nettverk er noe man opparbeider seg gjennom et langt liv, fra barndommen av, gjennom familien og gjennom barna når de går på skolen. For mange innvandrere er det svært vanskelig å skaffe seg slike nettverk. Ofte er de ressurssterke personer som kommer fra sentrale posisjoner i landene de måtte flykte fra. Når de kommer hit, har de mistet alt, og når de ikke kan bruke det de kan, kan det føre til depresjon. For Norge er det også en trist situasjon, siden landet går glipp av mye på denne måten.

Asieh Amini snakker stadig med folk om disse problemstillingene, både i Trondheim og i andre land der hun deltar på seminarer og konferanser. Selv har hun derimot fått brukt mye av det hun kan i sitt nye liv i Norge. Og hun er blitt godt kjent med landsdelen hun bor i.

Under alle diktene hennes i samlingen «Jeg savner å savne deg» er det for eksempel oppgitt hvor de er skrevet. Teheran, Stokkøya, Fosen og Røros er noen av stedene. Slik skriver hun om sin nye hjemby:

I likhet med andre byer/hvis beger/jeg har tømt til siste dråpe,/(…)/elsker jeg også byen Trondheim.

Foto: jens petter søraa