Lemmys siste uke ble like intens som livet som helhet. Julaften fylte Lemmy 70 år, to dager senere fikk han konstatert kreft, mandag var han død. Vi finner ikke ord, sier bandkollegene på Motorheads faceboook-side.

Lemmy Kilmisters karriere startet for alvor da han ble med i det banebrytende spacerockbandet Hawkwind i 1972. Han fikk sparken der ifra ikke lenge etter han hoppet av en turné i Trondheim i 1974, og startet sitt eget band Motorhead, oppkalt etter en Hawkwind-låt. Motorheads versjon av låten «Motorhead» ble deres første single og satte en fryktinngytende standard for et fryktinngytende band.

Motorhead spilte høyere enn alle andre, og de levde røffere enn de fleste. Og tøffest av dem var Lemmy, det eneste faste medlemmet gjennom de fire tiårene gruppa eksisterte.

En skal være forsiktig med å romantisere rock'n'roll-livststilen, men det er vanskelig å ikke falle for fristelsen når det gjelder Lemmy Kilmister, som aldri gjorde kompromisser. Han levde på sin tilmålte sex & drugs & rock & roll-diett frem til sin død. Bandet markerte sitt 40-årsjubileum med nok en røff turné som ble avsluttet 11. desember i Berlin. Det skulle altså bli Lemmys og (vi håper) også Motorheads aller siste konsert.

3. desember spilte Lemmy og Motorhead sin siste konsert i Norge, i Oslo Spektrum. Vi var ikke der, men Adresseavisens medarbeidere har støtt på Lemmy en rekke ganger i løpet de siste 40 årene, på konserter og personlige møter. Her er rapporter fra noen av dem:

Hawkwind Nidarøhallen, 12. juni 1974

Ole Jacob Hoel: Det var konsert med hippie-science fiction-bandet Hawkwind i Nidarøhallen dagen jeg feiret min 16-årsdag. Jeg så frem til to ting: At bandet skulle spille sin ene store hitlåt «Silver Machine» og at deres danser Stacia skulle kaste klærne. Hawkwind spilte «Silver Machine», men Stacia beholdt klærne på gjennom hele konserten. Jeg var ikke så opptatt av deres bassist Lemmy, før jeg hørte at han ble igjen i Trondheim noen dager, fordi han traff en svart stripteasedanserinne han kjente fra før. Senere på samme turné fikk han sparken fra bandet, og startet sitt eget. Programerklæringen var fascinerende: «Spiller Motorhead i hagen din skal gresset dø». Bandets debutsingle «Motorhead» i 1977 var skremmende bra.

London 31. desember 1979/ 1. januar 1980

Ole Jacob Hoel: Nyttårsaften ble tilbrakt på Music Machine i Camden med et knippe new wave-band – med Members i spissen. Bortsett fra Members var det kjedelig musikk inne i salen, tiden ble tilbrakt ved flipperspillene i inngangspartiet. Nøyaktig klokken 00.00 spilte vi flipper sammen med to lokale lads. At vi ikke helt klarte å fokusere på kulens vandring skyldtes at de to lokale gutta var Lemmy og Motorhead-kollega «Philty Animal». Vi var starstruck, men slo dem likevel. De var ganske «out of it», de to.

London 5. januar 1981

Trygve Lundemo: Avisas utsendte var en uke i London og gjorde en rekke intervjuer. Denne dagen lå avtalene tett, og London-trafikken skapte stadig større forsinkelser. Popstjernene i Manfred Mann's Earth Band og Ultravox var sure når vi kom for sent, og nervene var helt tynnslitte når vi var en hel time forsinket til møtet med Motorhead, Englands mest fryktinngytende band.

Men på kontoret til Bronze Records i Camden runget en grov, høylytt latter da vi kom inn døren, svett, stresset og med Hunter S. Thompsons dop- og paranoia-roman «Fear And Loathing In Las Vegas» stikkende opp av skulderveska. -Oi, leser du den boka. Ikke verst, den er omtrent som en Motorhead-turn´e, brølte Lemmy og Phil «Philty Animal» Taylor og stakk en «Special Brew» sterkøl i hånda på gjesten. Selv hadde de drukket sterkøl og vodka et par timer og var klare for en tur på byen. Vi snakket en stund om heavy metal (det gjelder å spille loud and fast, sa Lemmy) og nakkebrudd (det skjedde i fylla i Belfast, sa Phil) og britisk tabloidpresse (drittsekker, sa gitarist Eddie Clarke).

Så gikk vi på pub. Lemmy tok plass ved flipperspillet og hogde tak i ei jente som kom forbi. -Han klarer aldri å sjekke henne, hun er sammen med en annen fyr, sa Phil og Eddie idet vi dro videre til The Venue, hvor The Pretty Things spilte «Wild Thing» nesten like høyt som Motorhead ville ha gjort. Vi hadde en stor kveld på byen. Motorhead er kjernekarer, de ser bare ikke slik ut.

TMV 11. juli 1985

Ole Jacob Hoel: Det var tidenes merkeligste konsert i Trondheim. I den største verkshallen på gamle TMV spilte Motorhead en konsert der det gjennomsnittlige lydnivået ble målt til 108 desibel. Det virket veldig mye høyere. Lemmy skrålte om pupper og øl, . «Ikke en konsert i vanlig forstand, mer et inferno av lyd og romklang», skrev vi i vår anmeldelse. Så mektig var opplevelsen at få klarte å holde ut i hallen mer enn to-tre låter i slengen. Da kommunen tok strømmen klokken 22.30 var de fleste totalt utslitt. Konserten hørtes visstnok enda bedre på Møllenberg, Lademoen, Bakklandet og Midtbyen – og det var siste gang det ble arrangert konsert i denne hallen. Tidligere på dagen hadde vi truffet Lemmy i byen. Da diskuterte vi litteratur. Blant annet hadde Lemmy mye å fortelle om en av våre favorittforfattere, Michael Moorcock. – Jeg har mange sider jeg, sa Lemmy. – Rock'n'roll er bare en av dem.

Studentersamfundet: 13. mars 1997

Ole Jacob Hoel anmeldte: « Det var guttas kveld. Alderssammensetning var interessant – fra 18 år til godt og vel 40. Men alle reagerte omtrent likedan på Motorheads musikk, kroppen opp og ned og full rulle på hodet enten en hadde hår eller ikke. Men en ting skilte: de under 30 måtte ut og hvile ørene en gang iblant. Motorhead-sjef Lemmy selv begynner å lukte på 50 etter hvert, og en kan se det på han. Men engasjementet og kompromissløsheten er den samme. Han har en karakteristisk stil, med det lange håret, det harry kinnskjegget, det faste grepet på bassen – og ikke minst: sangmikrofonen er stadig montert så høyt på stativet at Lemmy burde vært æresmedlem av nakkeslengforbundet»

Storsjøyran 31. juli 1999:

Vegard Enlid rapporterte: «Verdens mest potente gamlehjem klarte sin vane tro å etterlate seg et vettskremt publikum med vondt i hode, ører og mage etter et kraftig lydsjokk. Motörhead har aldri scoret høyt på fornyelsesbarometret, men de framtvinger respekt for at de fortsatt klarer å være verdens tetteste og kjappeste hardrocktrio.»

Steinkjerfestivalen 2007:

Audun Hoem Hagen snakket med Lemmy på telefon før konserten, og lurte på om han hadde noen dame for tiden:

- Så mange jeg kan få, hehe. Akkurat nå har jeg «a couple of girls» jeg treffer regelmessig. Viagra? Noen ganger, men bare hvis jeg skal gå ordentlig til verks. Det blir ikke så mange jenter på turneene nå, for vi ser ikke så bra ut lengre. Men det er et godt liv. Jeg får gjøre akkurat det jeg vil, og får betalt i tillegg.

- Har du aldri savnet et stabilt familieliv?

- Man kan ikke savne noe man aldri har hatt. Jeg er gift med rock'n' roll. Og hva annet skulle jeg gjøre? Jeg har ingen kvalifikasjoner, jeg passerte ikke eksamen på skolen en gang. Jeg har aldri angret på mine valg, og nå er det for seint uansett.

Hvil i fred, Lemmy Kilmister.

Kjernepublikummet: Publikummet på Storsjøyran 1999 skilte seg ikke ut fra en typisk Motorhead-konsert. Foto: Toril Johannessen, Adresseavisen
Første gang vi møtte Lemmy var vi 16 år og vi så ikke på ham. Vi så på Stacia. Foto: Terje Bringedal, adresseavisen