- Jeg ville nok gjort mye på en annen måte hvis jeg kom fra Oslo Vest, sier årets mottaker av Liv Ullmann-prisen.
Erlend Loe (46) er oppriktig glad for påskjønnelsen som han fredag kveld fikk for sin allsidige virksomhet innen litteratur, film og TV.
Adresseavisens anmeldere mener Erlend Loe skrev en av de aller beste bøkene i 2015.
- Selv om det er lenge siden jeg flyttet fra Trondheim, har jeg sterke bånd hit. Jeg føler meg fortsatt hjemme i byen, og det er godt å vite at det jeg gjør blir lagt merke til her, sier han.
Det skal godt gjøres ikke å legge merke til Erlend Loe uansett. I høst kom han med sin tredje, kritikerroste roman om den forunderlige figuren Doppler. I slutten av januar er det premiere på «Doppler» på Trøndelag Teater, og få dager senere er det premiere på noe helt annet; filmen «Tordenskjold & Kold», der han har skrevet manus.
Jakob Oftebro spiller hovedrollen som Tordenskjold i filmen.
Har mye å gå på
- Juryen som ga deg Liv Ullmann-prisen, kaller deg multikunstner. Du skriver litteratur, og for film, teater og TV. Har du kommet dit du drømte om?
- På mange måter er jeg det. Men jeg skulle gjerne gitt ut ei bok som solgte dritmye, slik at jeg kunne konsentrert meg fullt ut i tre år om neste prosjekt. Jeg føler at jeg har mye å gå på når det gjelder bøker og skulle gjerne tatt meg tid til å skrive ei bok der jeg er fullstendig tilregnelig i gjerningsøyeblikket.
Erlend Loe forlot Trondheim for å studere manusskriving i Danmark i 1994, året etter at han debuterte med sin første roman. Etter en omvei via Gøteborg flyttet han til Oslo. Så, i 1996, kom «Naiv. Super», den store gjennombruddsromanen som nå er utgitt i hele 37 land.
Skilte seg fra det meste
Forfatteren var 27 år og hadde skrevet ei bok som skilte seg fra alt annet i norsk litteratur. I et uvanlig enkelt, naivistisk språk fortalte han om unge mennesker som forholdt seg til livet på en ganske annen måte enn tidligere generasjoner.
- Visste du at du skrev noe helt annerledes?
- Jeg tenkte ikke på det da, jeg skjøt fra hofta og skrev det jeg var i stand til å skrive. Først etterpå så jeg at boka skilte seg ut. Men det skyldtes at jeg var den jeg var. Da jeg begynte å interessere meg for litteratur, leste jeg tidsskriftet Vagant på slutten av 80-tallet. Jeg forsto lite av det og oppfattet det som et hovedstadsaktig fellesskap. Jeg syntes det var kjedelig, kjølig og mest opptatt av form. Men da jeg arbeidet i Under Dusken, møtte jeg en ordentlig forfatter, Inge Johan Holthe, og jeg tenkte at det kanskje kunne bli mulig også for meg å skrive ei bok.
Traff tidsånden
- Hva var det med «Naiv. Super» som gjorde at den traff tidsånden så godt?
- Det var nok en tilfeldighet, men det viste seg at timingen var god. Da jeg skrev den, i 25-26-årsalderen, er man gjerne full av det man vokste opp med, uten at man helt vet hva det er. Det var dette jeg intuitivt ga uttrykk for, og jeg traff noe uten at jeg prøvde.
Erlend Loe sier at alle hans tre første bøker for voksne (han skrev flere barnebøker samtidig) gir uttrykk for noe av den samme livsfølelsen, en famling etter fotfeste i en verden i endring.
- Det handler om at vi hadde en trygg og god oppvekst i kjølvannet av det sosialdemokratiske fellesskapet. Da vi ble voksne, var dette fellesskapet i ferd med å forvitre. Pengene og oljen fikk større og større betydning, og egoismen vokste. Vi som var unge på den tiden, var ganske redde for å bli voksne, og vi visste ikke hva vi kunne bidra med, sier han.
Inspirert av Heyerdahl
I 1999 videreutviklet Loe temaet i «L», der hovedpersonen heter Erlend Loe, en ung mann som går rundt i Trondheim og drømmer om å gjøre noe stort for landet sitt. Det er ikke lett, for landet er allerede bygget, og bare oppussingen gjenstår.
Inspirert av Thor Heyerdahl inviterer han sju kamerater med på tur til ei sydhavsøy i Polynesia. Etterpå skriver han roman om det som skjedde – eller kunne ha skjedd. Adresseavisen møtte forfatteren og fire av de sju da boka ble utgitt, og det oppsto en betydelig uenighet, lenge før Karl Ove Knausgård, om hva i romanen som er fakta og hva som er fiksjon.
En av kameratene, filmmannen Yngve Sæther, sa under samtalen om ulike generasjoners livserfaringer:
Frihet i Trondheim
- Under krigen og lenge etterpå handlet det om praksis. På 70-tallet sto ideologiene i sentrum. I dag har vi ingen av delene, vi har bare en ekstrem valgfrihet.
Erlend Loe mener at frihet også er stikkordet for oppveksten i Trondheim.
- I Oslo merker jeg at vi som vokste opp i Trondheim har lavere skuldre og en mer tilbakelent holdning enn mange andre. Flere innenfor kulturlivet med bakgrunn fra Oslo Vest kommer fra familier der det blir forventet at man presterer. I min oppvekst lå kunstnerisk virksomhet aldri i kortene. Jeg kommer fra noe annet, noe mer liketil, enn mange kolleger, og det tror jeg gir lyst og energi. Jeg kjenner flere fra Trondheim som har det på samme måte. Vi er fornøyd så lenge vi har det bra med det vi holder på med.