Små problemer løftes opp til katastrofenivå i Trøndelag Teaters jubileumsforestilling «Armod og edelt sinn».
25 ting du trenger vite om Gamle Scene
Det er historisk oppsetning, i den forstand at den er historisk fundert. Dette er et stykke som skal være representativt for repertoaret da Gamle Scene bli innviet i 1816 – dog servert med humoristisk dobbeltbunn. 1816-nivået er tatt på alvor, men intrigene og overspillet er tilført en solid dose 2016.
H.I.P. (Historically Informed Performance) kan på et vis sammenlignes med barokkorkestre som spiller tidligmusikk på historiske instrumenter. Sigrid T’Hooft og Stephan Dietrich er en av sjangerens fremste internasjonalt, og det er de som har henholdsvis regi og scenografi /kostymer på denne oppsetningen. Spesielt sistnevnte har detaljnivået i orden, det er et lite eventyr i seg selv å oppleve kulisser, kostymer og sminke. Kunstig kinnskjegg-budsjettet til teatret er nok brukt opp for hele tiåret.
Oppsetningen har syv akter, to lange pauser og klokker til sammen inn på over tre timer. Notearkene til pianist og fiolinist er opplyst med stearinlys.
Den kan eksistere inn i evigheten om den blir tatt vare på
De noe eldre skuespillene til Ludvig Holberg vil være den nærmeste assosiasjonen til miljø, humor, persongalleri og moral i «Armod og edelt sinn». Men Holberg var både adskillig mer konsis og hadde viktigere ting på hjertet.
To forelskede unge par som kanskje ikke får hverandre er utgangspunktet «Armod og edelt sinn», iblandet en dæsh forviklingskomedie, og en klart uttalt moral.
Peter Plum (Hallbjørn Rønning) skal gifte bort sin datter Louise (Marianne Meløy). Han tenker økonomi og politiske allianser, og ikke kjærlighet. Så røper vi nok ikke for mye når vi antyder at kjærligheten vinner, men Peter Plum egentlig bare taper litt ære. For også han får det som han vil, når datteren til slutt gifter seg med sin utkårne, den styrtrike hollender Van der Husen (Hans Petter Nilsen).
Hovedpersonene i stykket er likevel det andre kjæresteparet Josephine (Mari Hauge Einbu) og den fattige svenske adelsmann Von Cederstrøm (Jan Lockert Rohde), samt Henrik Plum (Trond-Ove Skrødal) som har et sterkt forhold, men noe uklar forbindelse, til Josephine.
Det vil jo gå godt til slutt, men vi skal innom mange forviklinger og både språklige og fysiske omstendeligheter før vi kommer så langt. Flere av teatrets beste komedieskuespillere er involvert i forestillingen, og spesielt Olve Løseth får god anledning til å ta sin rollefigur langt ut. Hans Petter Nilsen og Trond-Ove Skrødal har også solid grep om sine figurer. Kvinnerollene er mer normale, bortsett fra Fru Rose (Wenche Strømdahl) som overspilles til det absurde. Marianne Meløy er en ganske fornuftig ung frøken, mens Mari Hauge Einbu er imponerende som stykkets ene helhjertede og troverdige figur.
Kostymedrama i Jane Austen-stil
Men også hun har de overdrevne armbevegelsene hundre prosent inne. (Vil skuespillerne klare å venne seg av med dette?) I «Armod og edelt sinn» tas det konsekvent en bevegelse ekstra, skuespillerne snakker oftere henvendt til publikum enn til hverandre, dialogen er svøpt inn i påfuglspråk og ingen kan banke på en dør uten at noen sier at «nå banker det på døren».
«Kjærlighet er min venn, æren min tyrann», «gleden er amors tvillingbror» og «må jeg modifisere min lidenskap» er en type språkføring en faktisk venner seg til når det går noen timer, akkurat som Peter Plum venner seg til at den unge generasjon med sine moteord («er det ikke magen så er det hjertet») og mykere verdier tar over verden.
Dette er veldig dyktig gjort, og til tider svært morsomt. Men det er ikke til på komme forbi at dette går sakte og varer lenge.
OBS Spoileralarm: Det var ikke svensken som tok dåsen til Peter Plum. Von Cederstrøm er en fattig, men hederlig mann.